I morra braker det løs i Sør Afrika, vi tar en liten «round-up», kommer med en gladmelding og kommenterer cupen.
Fotball VM…
Vi starter i det poetiske hjørnet i dag, og siterer Jack White:
I’m gonna fight ’em off
A seven nation army couldn’t hold me back
They’re gonna rip it off Taking their time right behind my back
And I’m talking to myself at night because I can’t forget
Back and forth through my mind behind a cigarette
Sitatet er fra låta som har blitt udødeliggjort ved at man på tribunene står og roper eller synger selve gitarriffet på låta Seven Nation Army av The White Stripes.
Eller udødeliggjort er vel feil å si. Låta er vel noe av det feteste som kom av musikk over på denne siden av milleniumet. Selv så husker jeg at tinitusen ikke akkurat ble noe mindre etter både å ha sett bandet live og voldsom poging på diverse utestder med lydanlegg som kan skremme fanden på dør.
Låta er i alle fall blitt en slags «fotballåt» etter VM i Tyskland i 2006.
Et VM Italia vant på staffespark-konkurranse mot forhåndsfavoritten Frankrike. Men det er ikke det vi husker fra den kampen. Det vi husker er Zidanes nedskalling av Materazzi, det røde kortet og Zidane som avslutter sin brillijante karriere med å tusle slukøret forbi trofeét som Italia vinner snaue timen senere.
Det var drama, det var sykt spennende og det var vel slik at vi alle håpte at Frankrike skulle vinne den «moralske» seieren, at Zidane fikk komme ut på banen og at alt skulle ende lykkelig. Men det gjorde ikke det. Terzeguet bommet som eneste mann, og Italia satte sine fem straffer på Barthez og dermed gjentok de bedriften fra 1982, 1938 og 1934.
Vel, det starter i morra. Sentralt i det hele står vår tidligere Sportsdirektør Kjetil Siem. Den jobben han har gjort i Sør Afrika sender han vel opp i toppsjiktet av hva sportslig ledelse angår, og fotballdørene står vel åpne stort sett rundt hele jordkloden fra denne godslige bamsen som grein som et lite barn da vi redda plassen i 2003, som sørga for sølv og gull før han gikk videre.
Vi savner deg Kjetil, og vi vet at du savner oss. Og vi så hva du skreiv på Vålerengadrakta i Bjørn Heidenstrøms «The Shirt»: Seriegull 2010. Det gjorde godt. Langt inni hjerterota mi!
Skyyyyyyyt!
Hvor mange ganger har du ropt at noen på laget skal skyte? Hvor mange ganger har vi ikke snakka om at vi må ha en spiss som kan score mål. Vel, vi har en drøss med spillere som scorer bøttevis med mål.
Faktisk flest mål i hele Tippeligaen. På 14 kamper har vi scora 27 mål. Det er 2 i snitt per kamp. Og da har vi faktisk spilt to kamper 0-0…
For at du skal få en så fin dag som mulig har VIF-TV laget en kavalkade over alle scoringene.
Og den har jeg sett fire ganger allerede…
Cup er cup, ballen er rund, og det er ikke over før dommeren blåser i fløyta si
Stabæk røyk mot Tønsberg. Ut fulgte også LSK, Molde og Aalesund: Flere andre lag var ikke langt unna å ryke.
Så kan man spørre seg om det er slik at flere andre lag «velger å ryke» av taktiske grunner? Cupen er ikke like stor som før. Lave tilskuertall beviser det. Serien er langt viktigere, selv om vi tradisjonelt har sidestilt cup og serie her i Norge.
Vålerenga har ihvertfall «fordelen» av å være ute.
Selv så hadde jeg sett at vi fortsatt var med. Cupen er morro, og det var gjevt med gullet i 2008. Helt klart gjevere enn å ryke mot et andredivisjonslag. Og nå er det altså to av oss. Og ironisk nok er det vår motstander i 2008-finalen som fikk smake vestfoldingenes skalpmohawk.