Once Upon A Time In The West – VPNs turreferat fra Bergen

Hvor er du når du er Five hundred miles away from home?
A. På køntrikonsert med Bobby Bare?
B. I Bergen?

På vei til kamp via pøbb
Lørdag knirka Bobby-fansen seg over fjell og fjord til landsbyen i gåstoler. Dagen etter kom vi. I buss. I ettertid er det soleklart hvem som valgte rett transportmiddel. Sporveien går ikke alltid på skinner. En traust rullator uten datastyrt girkasse er nemlig til å stole på. Den går ikke helt av seg sjæl, men stort sett går´n når du selv vil. Dobbeltdekker´n skifta etterhvert kategori fra Stille til Enda Stillere og helt til slutt: Stå Stille-buss. Den er klar for overgangsmarkedet. Neste gang vi sees har den blitt ekstravogn på Fløybanen eller gondol på Ulriken.

Bergensere er heller ikke til å stole på. Champions kalte seg en fotballpøbb. Men de sendte ikke fotball (jada, jeg veit de sendte Odd – Sandefjord. Det var det jeg mente, ikke sant!) og hadde altfor små ølglass. I tillegg virka den for anledninga blåkledde uteseksjonen som altfor fristende agn for casuals og annet pakk. Slåsskjempene var for såvidt å stole på, men de dukket opp uventa langt vekke, ved Tinghuset. Slappe typer. Når det er så viktig å ha kort veg til rettsaken i etterkant, kan det være det samme. Nede på Børs Cafe i Strandkanten fløt det ikke en dråpe blod, bare digre gammaldagse halvlitre. Stort sett tømt av den tørsteste delen av oss som har levd en stund.

Vi har Kjerka, de har Citaren
Brann Stadion begynner å likne på et fotballstadion etter at sandsletta i svingen erstattes med tribuner. Villaene i skråninga mot øst stiger i verdi i takt med utbygginga. Endelig slipper huseierne å se Brann direkte fra stuevinduene. Vi var likevel ganske skeptiske når vi med henda over hodet og batonger mot ryggsøyla ble geleida inn på Stadion. VPN hadde sendt ut klare løfter om trommefri tribuner. Men på landet kan alt skje. Bergensere elsker trommer. Horder med trommefrelste fjortiser marsjerer gatelangs til alle døgnets tider med faner, trommer og tre-gevær. Best uten krutt! Utafor stadion lurte vi på om tribunene var fylt til randen med disse bråkete, bergenske kjæledeggene. Ville trommehinnene våre overleve kvelden?
De overlevde. Bare litt småskader. Ikke fra trommer, men fra Den Nystæmte, som alltid framføres før avspark av forskjellige lokale berømtheter. Vi har Kjerka. De har Citaren. Smak og behag. Forskjellen er først og fremst at det bare er én om gangen som får lov til å synge kampsangen på Brann Stadion. Tar litt tid før alle har fått prøvd seg. Et aldrende Bataljonmedlem har sikkert glemt teksten når turen er kommet til ham og han skal Ta Sin Nystæmte

Nystemt var ikke akkurat ordet som falt oss inn når vi hadde glant på Enga en stund. Nye drakter. Gamle farger. Kanskje det var for mye hvitt? Hel-mosegrønt antrekk kunne gitt en ny dimensjon i angrepet. Kamuflasjefarge. Snike seg usett inn i fiendlig bakrom. På den annen side: Selv de minimale grønne stripene maskerte så mye at det ikke engang gikk an å se sine egne venner. Ingen så hverandre, ingen fant hverandre. Hadde mer enn nok med å finne seg sjæl når vi til slutt måtte bite og bite og bite i graset. Et pluss til dansken! Hva skal vi med spiss når vi har en back!
Noen som blødde for drakta? Yes!: De to som tok grep, som samla troppene på tribunen og dirigerte sangen etter pause.

Brann Stadion ligger i ei grop skilt fra resten av landsbyen av en åskam mot nord. Oppå der ligger et stort sjukehus og en liten kirke. Midt imellom er det en fabrikk. Kvinneklinikk. Bergenser-fabrikk. Stakkars små englebarn som møter verden her oppe og som tror den skal være sånn. Spesielt synd er det på søndags- eller mandagsbarna annenhver uke i fotballsesongen. Verdens første lyder stiger opp fra gropa der nede. Verst er det for nyfødte som får det bergenske primalskriket fra en heimeseier midt i fleisen. Lydskader for livet. Skarrer ikke bare på rrrrrrrrrrrr og kkk, men på absolutt alt fra a til å, vokaler medregnet.

En lang vei hjem
Bergensere låter som dårlig giring. Befriende å feie ut fra det skarrende tettstedet etter kampen. Blei så letta at vi nesten ikke gadd irritere oss over at en liten tunnel ved Helle var søndagsstengt fram til 0100 natt til mandag. Purken hadde lovt oss å åpne hølet når vi kom dit, men glemte oss. De hadde henda fulle med kanskje-blir´e-bråk og lissom-hooligans inne i landsbyen. To ekstra timer i nattemørket ved Helle, pytt pytt. Piece of cake! Lite visste vi da hvor sant det siste utsagnet var!

Den første nedturen var en reprise av nedturen gjennom Voss vestover: Kari Traa dukket ikke opp! Og ikke før hadde skuffelsen over Kari Traa gitt seg, så dukket ikke fjerde-giret vårt opp heller. Ikke det tredje, og ikke det andre. Det meste Sporveisbussen kunne tilby oss, var heimreise – ikke på første klasse – men på første gir. De datastyrte greiene hadde skjært seg helt. Det var for mørkt til at vi fikk lasta ned nye tannhjul og drev fra Internett. Sjaførene var greie. Holdt oss i live med vafler. Prøvde å spe ut girolja med vaffelrøre for å få bussen på veien igjen. Nytteløst. Det ble rekvirert nye busser som starta fra Bergen i 2-tida. Men: Det lille hølet ved Helle hadde tetta seg igjen. Åpna klokka seks om morran. Uflaks? Tvert imot! Vi hadde kjempeflaks i forhold til bussen foran oss som etterhvert kjørte seg fast i snøstorm på Hemsedalsfjellet. Vi overnatta ved en tilnærma normal døgnåpen bensin- og pølsebu. På fjellet gikk det stort sett i iskrem.

Etter en kort nattlig kjekling om Stå-stille bussen skulle være stille når den ikke kjørte, eller om den skulle være dobbelt så stille når vi ble fordelt på to reservefartøy, småsnorka vi oss inn i morgenstemninga. Vi ble skikkelig nervøse når bussen hakka og stansa ved Lærdal. Falsk alarm. Det var bare en bonde – han så litt rotenonbehandla ut – som skulle av. Tror det var samme typen som steg på bussen samme sted et døgn tidligere. Er ikke sikker, men han veit det vel best sjæl. Bonde? Kan´ke være bonde når´n holder med Vålenga! Men smart var han. Kutta turen ned til det halve bare ved å gå av! Mens stakkars oss forserte fjell til landet Øst for Bergen og sklei dødstrøtte ut av soloppgangen og inn i middagshvilen.

Neste gang tar vi første mai-toget.