Det er fittenekt hjemme. Dama di er utro. Drittunger har tagga på bilen din. Du blir kasta ut av utestedet du er på fordi dem mener du er for full. Du står i en taxikø som er lang som et vondt år. Da dukker han opp, en kortvokst langhåra rånegutt med oppstoppernese og hockeysveis. Han dytter pekefingeren i brystkassa di, sier du har sniki og spør om du vil sloss. Der og da dukker sola opp i livet ditt igjen. Lillestrøm er han lille migbolten, og gud som vi skal elske å gi dem deng på fredag. Dette er riktig motstander, til riktig tid. En seier over Molde på fredag ville vært tre poeng, en seier mot Lillestrøm vil bety så uendelig mye mer. De folka elsker å hate oss, hvor deilig det skal bli å knuse dem og samtidig gjenvinne litt ære.
Lillestrøm regjerende mester i å svikte når det gjelder
”Se på oss, Vålenga” denne kommentaren fra en bøffeldott på TV i timene før cupfinalen var grobunn for mye skadefryd og glede i månedene frem mot jul i fjor. Når Bøffla tusla skuffet hjem til togstasjonen og måtte slukke sine sorger i innleid sirkustelt, som typisk nok hadde Vålerengas farger, måtte det nok mer enn et par trommeslag og bayere til for å få opp humøret. Bare noen måneder senere var det ny finalekamp og nytt forsmedelig tap, er det rart man fryder seg. I år er det optimisme på Romerike, i år skal dem nemlig bli seriemestere. Vi får se da vettu. Dere er en strekkskade på Occean unna å være en middelhavsfarer som dere pleier.
Blått mot gult
Finnes det en forklaring på hvorfor romeriksbønda er så lette å mislike, mens Vålerenga derimot innbyr til et varig kjærlighetsforhold? Selvsagt er det mange grunner til det, i dag skal vi se hva draktfargene forteller oss. La oss begynne med regjerende seriemester Vålerenga: Konger har blått blod. I det gamle testamentet representerer blått, Gud Fader. Blått er også den vanligste fargen på ordensbånd, som f.eks elefantordenen i Danmark. Også muslimer har et godt forhold til blått som symboliserer selve det Islamske trossamfunnet og brukes i utsmykningen av moskeèr. For kineserne symboliserer blått udødelighet. Tar du med at FN-flagget har blå bakgrunn for å symbolisere fred, sannhet og samarbeid så skjønner du enda mer hvorfor det er så lett å trykke Vålerenga og våre kongeblå drakter til sitt bryst.
Alle pisser gult, gult er en ekkel farge som symboliserer sjukdom, feighet, falskhet, misunnelse og svik. Judas fremstilles ofte i billedlige fremstillinger som kledt i gult med en svart glorie over seg. På en måte både gult og svart. Husk også på at engelskmennene har samme ordet Yellow, både for feig og gul. Galleblæreveske, et riktig så ekkelt ord, gult naturligvis, kanarigult om du vil.
Endelig viser undersøkelser om hvilke farger folk foretrekker, følgende rangordning:
Blått, rødt, grønt, fiolett, oransje og endelig gult. Du er altså ikke aleine om å mislike gult og gulkledde. Det er heldigvis flere forskjeller enn fargen på draktene til de to lag, men en bra illustrasjon synes jeg det er.
(Disse svært spennende, om ikke overraskende, opplysningene bygger på fakta hentet fra artikler på bobyggogbolig.no og bjorasen.gs.oslo.no)
Ingen vil til Lillestrøm
Har du tenkt over at når du flytta til Tøyen, Kampen eller hvor du måtte bo så var det ingen som spurte deg om hvorfor. Folk som flytter til Lillestrøm får alltid det spørsmålet og svaret er alltid det samme. Det er for dyrt å bo i Oslo. Folk som bor på Lillestrøm er de som ikke har råd til en 2-roms på Ammerud. Så bor dem på Lillestrøm da, mens dem strever, jobber, sparer og drømmer om å få nok igjen for rekkehuset sitt til at de kan får råd til å bo i hovedstaden. Vi er kanskje trygda, narkomane og noen av oss har til og med jobb, men vi bor her i OSLO, vi lever drømmen deres. Er det rart dem er misunnelige, er det rart dem har komplekser.
Uwe R.
Uwe Rösler er den mest usympatiske tyskeren som har vært her i landet på svært mange år.
Nå prøver han å juge på seg at Lillestrøm har et psykologisk overtak før fredag. Det er helt feil din fritzer. Kampen på fredag er jævlig viktig og alle veit at Lillestrøm knekker under press. Spør Molde, spør Fc København spør hvem du vil. Sjekk tabellen for i fjor og ha i mente at Rösler meldte Lsk på i gullkampen, de svikta seg sjøl da også.
Med sin overdrevent usmakelige oppførsel overfor motstandere, andre trenere, dommere og journalister er tyskeren i ferd med å bli en parodi på seg selv. Han er norsk fotballs Herr Flick fra ”allå, allå”. Han er en mann som driter i norske kutymer, i norske høflighetsnormer, i norsk språk, ja egentlig i hele Norge. Det eneste han har respekt for er seg selv. Takk og lov for at jeg ikke er markedsdirektør som må fly rundt med bøssa til næringslivet for å hente støtte til en klubb som ledes av en klin gal tysker.
Luftwaffe
Det er ingen myte, det er en forbannet sannhet at kamper mot Lillestrøm bare i liten grad sliter på gressmatta. De har nemlig flytta spillet vi elsker tre meter opp i lufta. Alt handler om å druse ballene over motstanderens backrekke og så springe som bare faen. Det er ikke pent å se på, det er ikke underholdene, det er knapt fotball, men det er Lillestrøms måte å spille på. Dem om det.
LSK’s formasjon
Mobbeofferet Bjørn Helge Riise
Bjørn Helge Riise uttalte etter å ha putta et flaksemål sist at det skulle bli deilig å få stoppa mobbinga fra broren John Arne. Ja, helt riktig. Jeg snakker om samme John Arne som er avvist av kjendisdamer per SMS over det ganske land. Samme John Arne Riise som blir mobba og klovefremstilt av alt fra folk flest til aviser og fjernsynsprogrammer. Når John Arne Riise mobber deg, hvor langt ned i næringskjeden er du da. Sleng på et bilde av disse rødhåra sjarmtrollenes mor og se for deg juleselskapa hjemme i Ålesund hvor alle hakker på Bjørn Helge, som den rare. Steike den gutten må slite.
Oslo mot Röslers sammenraskete mannskap
Vålerenga har mange lokale spillere, vi har satsa på ungdommen og vi flyter over av spillere på aldersbestemte landslag. Konsekvensen av at ingen vil til Lillestrøm er at dem lokker lite geografibevandra utlendinger hit, med påstander om at de er en del av hovedstaden, en liten by rett ved Mekka. Stor er overraskelsen, skuffelsen og reiselysten til de nye spillerne etter en flanering i Storgata der oppe. De ser det på dem de møter i gatene der oppe. Hillbillyer ser nemlig likedan ut over hele verden og ødelegger alt som kunne minne om urbant preg. Så da begynner lidelsen og ventetiden mot nirvana, eller kontraktsutløp som det heter sånn mer formelt. Det er ikke mange spillere med suksess på Lsk som har forlenga kontrakten sin de siste 10 åra. Men en ting skal jeg faktisk gi Uve Rösler kreditt for, han skal ha ros for at han trolig er den første tyskeren noensinne som er kjent for integrering og import.
Utenlandsproffen, hverdagshelten og æresmedlemmet Bård Bjerkeland
Det er umulig å skrive om Lsk uten å nevne utenlandsproffen og nå skudd-dramahelten ”fortell oss om profflivet”-Bård Bjerkeland. Denne ballkunstneren fra 80- og 90-tallet, hvis utenlandskarriere varte like lang tid som det tok for hans nye arbeidsgiver å bestille returbilletter hjem fra Tyskland, er selve symbolet på druselaget fra stasjonsbygda. Vi har et uttrykk som heter; vi kom, vi så og vi vant. For Bård passer det bedre med; han kom, han ble sett og sendt rett hjem. Nå er han igjen i vinden, han var øyenvitne og offer i et skytedrama på Romerike. Med skjelvende røst fortalte han journalister at hans første tanke når han så hagledesperadoen på bensinstasjonen, var at det var en som var på ROTTEJAKT!?! Det er mye skadedyr i området rundt Åråsen, men haglejakt på rotter på en bensinstasjon, det er vel en slutning som ikke er basert på akademiske problemløsningsmodeller, for å si det forsiktig. Vel Bård hadde mer på hjertet, han fortalte videre at hans første tanke, etter at han skjønte hva som foregikk (her kan vi nok legge til grunn at det har gått litt tid), var å angripe hagledesperadoen for å avvæpne han. Hvilken helt du er Bård, hvilket mot! Det eneste er at du ble skutt i RYGGEN! Helter som løper mot angriperne i et kuleregn blir ikke skutt i ryggen Bård. Det er de feige bikkjene som løper og gjemmer seg som skremte småjenter som blir skutt i ryggen. Det er helt greit at man ikke løper mot skarpladde våpen, men da er det greit å forholde seg til virkeligheten når man gjenforteller historien også. Kanarifansen har for øvrig i lengre tid kjørt en avstemning for å bestemme om de skal gi Bård Bjerkeland æresmedlemskap i kanarifansen (æresmedlemskap og kanarifansen i samme setning er vel for øvrig i beste fall selvmotsigende spør du meg). Jeg konstaterer at det ikke skal mye til for å bli æresmedlem i dårlig selskap. Vel, taxipassasjerer på Lillestrøm kan se fram til mange og lange historier fra legendariske Bjerkeland. Mannen med en proffkarriere det tar lengre tid å fortelle om, enn det tok å gjennomføre. Nå kan han føye til ”I tankene mine er jeg en hverdagshelt” på listen over utrolige historier fra sitt stakkarslige liv.
Kampen, livet og tre poeng
Sett på den forrige Vålenga CDen før du går hjemmefra på fredag. Spill ”Du er veien og livet, du er sannhet for meg”. På fredag kommer 90 minutter som betyr mer enn 90 minutter har gjort på lenge. Det handler om pippiper mot Oslos stolthet, det handler om vokal mot trommer, det er by mot land, men det handler aller mest om å vinne og ta 3 poeng. Kampen på fredag er et spørsmål om ære og stolthet. Når det er spørsmålet, har alle vi som er til stede både på bane og tribune å vise at det kun er ett svar på det spørsmålet: VÅLERENGA
God kamp, god helg, godt liv!
Går det an å pule skribenten i rasshølet.? Hilsen Bård