«Jeg så tittelen i Klassekampen på onsdag og begynte umiddelbart å tenke på fotball-VM, og: Hvorfor er det sånn at «venstresidas dagsavis» har noen av de mest interessante artiklene om fotball i Norge?» Slik starter vår skribent en rekke refleksjoner omkring fotball-VM, fotballglede, fotballens ide og…., ja, i det hele tatt om fotball.
«Hvem holder du med?»
Jeg så tittelen i Klassekampen på onsdag og begynte umiddelbart å tenke på fotball-VM, og: Hvorfor er det sånn at «venstresidas dagsavis» har noen av de mest interessante artiklene om fotball i Norge?
For en som er født i 1968, og som begynte å følge Vålerenga rundt 1980, men som også lenge holdt seg borte fra Vålerengas kamper på sent 80-tall og tidlig 90-tall, er det selvsagt Vålerenga jeg holder med. Fotball er for meg synonymt med Vålerenga, til nød Manchester City, men det er mest fordi jeg alltid vil være trofast mot min barndoms helter og fordi vinteren er forbanna lang.
Drømmefinale
Så overskriften lar seg enkelt forklare. Men spørsmålet fikk meg til å gruble på hvem jeg egentlig holder med den neste måneden når Norge holder seg borte fra VM. I utgangspunktet, en ren reflekstanke, er selvsagt Brasil mot England en drømmefinale, og jeg vet egentlig ikke hvem jeg ville holdt med. Antagelig England.
Men jeg liker også Tyskland, av en eller annen merkelig grunn. Jeg husker godt at jeg holdt med Vest-Tyskland i semifinalen mot Frankrike i 1982, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Jeg holdt med England i kvartfinalen mot Kamerun i 1990, selv om jeg generelt har stor sans for afrikanske lag. Og jeg liker faktisk Italia bedre enn både Spania, Nederland og Frankrike, til tross for at Italia spiller gjerrig og kynisk fotball.
Artikkelen i Klassekampen gjengir en samtale mellom Jon Michelet og Dag Solstad fra en park i Lillehammer hvor de satt for å promotere sine fotballbøker, som nå er blitt relansert. Disse fem bøkene, det vil si, egentlig bare de tre første (fra 1982, 86 og 90), har formet mitt syn på fotball – helt til Drillo kom på tidlig 90-tall og ga oss alle et felles fotballspråk.
Fotballglede
Michelet holder alltid med Brasil og ymse bananrepublikker; Solstad er trofast mot sitt kjære England. I dette motsetningsforholdet ligger mye av fascinasjonen for fotball gjemt. Michelet lever i fotballverdenen for verdensmesterskap, Solstad lever først og fremst for sin lokale klubb:
Sandefjord. Samtidig må han være påvirket av den norske fotballkulturen med sin sterke forkjærlighet for England.
– Det hender jeg ringer, sier Michelet til Klassekampen, – til Dag i Berlin med beskjed om et gledelig fotballresultat for Sandefjord, og da opplever jeg en flere sekunder lang taushet i andre enden, som er uttrykk for pur fotballglede og tilfredshet, som jeg ikke kan ta del i, sier Michelet, og er ærlig om at sånn har ikke han det.
Michelet er representant for de som liker underholdende fotball, de som vil at det beste laget skal vinne og som snakker høyt om det. De som egentlig ikke brenner for et bestemt lag, men som elsker Brasil, uansett hvor stor favoritt de er, og alle underdogene fra Afrika. Han skrev i 1990:
«Da Kamerun røyk ut følte jeg at VM var brent ut for meg. Jeg så på resten av VM som en askehaug jeg måtte stavre meg gjennom. Fra Napoli og hjem er mine notater det reineste bøss».
– Fotball er ikke gøy
Tirsdag hadde også Klassekampen en interessant fotballartikkel – hentet fra et fotballseminar ved Institutt for samfunnsforskning. Sosiologen og VPN-skribent («Vår mann i nord») Arve Hjelseth uttalte seg presist om at fotball slettes ikke er underholdning:
– Fotball er ikke gøy, fotball er ikke en del av popkulturen. Fotball er ikke show, men lidelse og engasjement. For supporterne er ikke fotball avkobling, men tilkobling. De siste 15 årene har supporterne slått tilbake forsøket på å gjøre katedral til sirkus… Supporterne er ikke idoldyrkere, men forvaltere av tradisjon og identitet. Supporterne vil ikke ha underholdning under kampene av uvitende sirkusdirektører, sier Hjelseth.
Han beskriver godt hvordan det er å være fotballsupporter, og av disse forfatterne er det selvsagt Solstad som står supporterkulturen og mitt hjerte nærmest. Solstad opplever først og fremst fotballen inni seg, samtidig som han presterer å si at «vi hadde levd i sosialismen for lenge siden hvis det ikke var for fotball. Folket hadde gjort revolusjon uten fotball, men siden vi har fotball, så gidder vi ikke».
Jeg er vel ikke enig, men jeg synes det er en morsom innfallsvinkel på det hele.
– Fotball er ikke politikk
Aslak Sira Myhre er Klassekampens utsendte skribent under fotball-VM – han skal levere daglige reportasjer fra Tyskland. Han er politisk korrekt så det holder og innrømmer glatt at han håper de gamle koloniene skal gjøre det skarpt mot sine tidligere kolonimakter.
For det får han kraftig refs av en Øystein Seth Fiskå, som skriver på en masteroppgave om fotball ved Universitetet i Oslo.
– Fotball er ikke politikk. Hvis man over hele linja velger seg politiske underdog-lag, som for eksempel Barcelona og Celtic, da protesterer jeg. Det virker bare uærlig eller i alle fall påklistret. Da har jeg mer sans for Dag Solstad, som var alene om å mene at Italias VM-seier i 82 var en seier for fotballen. Til tross for at Italia spilte uten tanke på underholdning, og fordi de tok det mest alvorlig. Spilte fotball for resultatets del, sier Fiskå til Klassekampen.
Uttalelsen får meg til å tenke på noe Dag Solstad skrev i VM-boken fra 1990.
Og når jeg tenker på det vet jeg at jeg kommer til å holde med England i år, og jeg vil juble inni meg og alene dersom de faktisk skulle vinne. Noe jeg overhodet ikke har noe tro på. Her kommer passasjen fra boka, en hyllest til Egypt i et «referat» fra deres kamp mot Irland, husk at Egypt var det kjipeste laget i VM i Italia:
Fotballens ide
«Det ble 0-0. I løpet av et drøyt døgn hadde jeg sett to kamper i Verdensmesterskapets pulje F som begge hadde endt 0-0. Tre timers fotball uten et eneste mål. Seinere i dette mesterskapet skulle jeg se flere 0-0 kamper, i hvert fall ved ordinær tid, som da ble avgjort i ekstraomganger eller ved straffesparkkonkurranse. Og hvis det ikke sto 0-0, sto det 1-0, eller til nød 1-1. Bare unntaksvis skjedde noe annet. Dette gir meg derfor anledning til å benytte denne kampen til å gjøre oppmerksom på djubden i den egyptiske fotballforståelsen.
Slik som fotballen har utviklet seg, og som ikke minst dette mesterskapet viste, scores det sjelden mer enn ett mål i en fotballkamp mellom to presumptivt kvalifiserte lag, til nød to mål, men da gjerne slik at det blir ett mål på hvert av lagene. Dette er et faktum, og den som spiller i overensstemmelse med dette faktum, spiller klok fotball. Den som nekter å gjøre det, vil måtte betle dyrt for det. Det vil rett nok føre til at målingsfrekvensen øker, men til fordel for et tenkende lag, som da vil vinne 2-0, 3-0 over gjerne et fikst, men akk så tankeløst lag. I Verdensmesterskapet i 1990 var det ingen som spilte så logisk fotball som Egypt. Så djupt tenkt, så konsekvent, så nær fotballens ide som det lot seg gjøre.
En fotballkamp begynner på stillingen 0-0. Den varer i nitti minutter, fordelt på to omganger a 45 minutter. Det spilles ikke effektiv tid, slik at den tid det går for å hente en ball slått utover sidelinja ikke blir fratrukket. Dommeren kan legge til tid, for den tid en utenforstående er inne på banen, d.v.s. massøren for å lege en skade, og også for det han suverent oppfatter som bevisst uthaling av tida. Men det er sjelden det blir lagt til mer enn to-tre minutter, slik at den kampen som begynner på 0-0 er over etter høyden 93 minutter (da er pausen mellom de to omgangene ikke iberegnet, gjør man det varer en fotballkamp høyst 108 minutter, altså en time og 48 minutter). Når denne kamp er over vil resultatet mellom de to lagene være nøyaktig den samme som det var da kampen begynte. Altså 0-0.
Hvis det da ikke skulle skje noe uforutsett.
En fotballkamp skal normalt ikke endre på noenting. Den begynner på 0-0, og den ender 0-0. Hvis den ikke gjør det, altså at det blir scoret et mål, har det skjedd noe uforutsett, som begge lagene har brukt nitti minutter på å forhindre. I nitti minutter har spillerne befunnet seg på det grønne gressteppet, omgitt av opptil 100.000 tilskuere, og med alle midler forsøkt å opprettholde normaliteten ved en fotballkamp, at det ingenting skjer av avgjørende betydning under dens forløp. Man kan derfor si at de to lagene er der for hver på sitt vis å forsøke å få tida til å gå.
Men om en fotballkamp normalt skal ende 0-0, skjer det likevel ofte at den ender 1-0. Det skyldes at det er en dobbelthet i spillet. Rett nok gjør begge lags spillere alt for å opprettholde resultatet kampen starter med, ingenting mot ingenting, altså 0-0, ja de forsøker desperat å holde dette, for noe annet ville være ei ulykke. Den som får et mål imot seg vil tape, de vil være avkledd til skinnet. Men på den annen side: Det laget som får et mål vil vinne, bli seierherrer, og særlig på hjemmebane, bejubles av opptil 100.000 tilskuere, for en triumf! Derfor gjør begge lag samtidig med at de forsøker å forhindre mål, også alt for at et mål skal bli scoret. Dette er fotballens dobbelthet. Denne dobbelthet fører til at normaliteten ved en fotballkamp ofte brytes, men hvis det dreier seg om kvalifiserte lag, sjelden mer enn en gang pr. kamp. Kampen om denne sjeldenhet blir derfor kampens nerve. Men denne sjeldenhet er ikke fotballens normalitet, men dens iboende mulighet. Fotballens iboende mulighet, som er til stede uavbrutt i nitti minutter er scoring, målet».
Direkte sitert fra Forlaget Oktober, «VM i fotball 1990».
Jeg sier bare: Jeg gleder meg som en unge til fotball-VM begynner!