Endelig begynner det å lysne. Ikke for landslaget, men fordi landslaget snart overlater Ullevaal til mer interessant og underholdende fotball.
Landskamp i kveld og så kan vi begynne å glede oss over at seriefotballen snart overtar. For landslaget ser vi liten glede i. Kampen på Sagaøya, spesielt første omgang, var så jævlig at vi helst ikke ser Norge kvalifiserer til EM-sluttspill 2012. Her hjelper det ikke med at det er poengene som teller, i et sluttspill skal det spilles god fotball, landslaget vårt er foreløpig lysår unna i så måte.
Vi har valgt å vente lengst mulig med å publisere dagboka i dag for å få med siste nytt fra team Drillo, men nei, det lekker ikke inn noe om nordmenn eller motstandere. Nå etter lunsj registrerer vi kun trua på at her blir det 4-5-1. Hvem blir vår enslige spiss på topp? 65 prosent av VG-leserne vil ha Moa som target man, 17 prosent ønsker Carew. Vi ønsker Moa, men han har tråkka vålerengasko, og ingen er vant til å gå aleine i Vål’enga, skjønner vi sangen rett. Moa må ha med seg flere der framme, det er da han er best. Aller helst burde han hatt med seg Martin på benken. Ja, selvsagt hadde Andresen vært det beste trenervalget for landslaget, men hva da med Vålerenga? Nei, det er best det er som det er. Vi lar landslaget seile sin egen sjø til de finner ut at det er viktig å underholde, ikke bare kapre poeng.
Landslagpause er ikke bare en uting. Søndag for eksempel, ble det til at jeg valgte Strømmen – Ranheim i 1.divisjon, et tilsvarende fjernsynsvalg ville være utenkelig en vanlig fotballhelg. Strømmen overrasket med mye kjapt småspill kombinert med utsøkte gjennombruddspasninger. En trenger ikke nødvendigvis søke elitefotball for å få fotballunderholdning. Den ypperste eliten i norsk fotball, landslaget vårt, er et godt eksempel på det.
Da er det ikke mer å si om denne fotballdagen enn at vi håper vi har tatt kolossalt feil