I anledning brannvernuka bringer vi et eksempel på røyk uten ild, nemlig Brann, og prøver å skildre drivkraften bak brannstiftelsen, nemlig bergenserne.
– Brann! Faren over!, sånn lyder det når den røde hane galer på landets fotballarenaer.
Søndag møter vi Brann på Ullevål, en brann uten frådende flammer, kun med litt ulmende glør, men osen har ikke kraft til å tirre opp selv den ivrigste og mest toppladete røykvarsleren.
Nei, det lukter ikke svidd av Brann for tida. Ingen røyklukt, men som vanlig en liten dunst av brent vin på midtbanen. Ja, det går nedover Bakke.
Lørdag er den nasjonale brannverndagen. Det oppfordres til brannvernøvelse i bedrifter, i de tusen hjem og i institusjoner, skoler, barnehager etc etc. Vålerenga tar utfordringen og arrangerer sin egen brannøvelse søndag. Det ligger i korta at det er en øvelse, ingen tar Brann på alvor lenger.
Laget som lot seg knekke av århundrets tapergjeng fra Nidaros, ligger slokt og utbrent, nede for telling av karantener og sjukdom. Ikke den helt store bomben: Velger du å spelle for Brann er du jo sjuk i utgangspunktet.
Bergensere er et patetisk folkeslag med medfødte skavanker de egentlig ikke er skyld i sjøl, skjønt du aldri kan vite når det gjelder dem. Et godt eksempel er den lange, usmakelige drøvelen som slår og vibrerer mot ganen i hvert forsøk på å si rrrr på skapelig vis. Vi snakker om stemt dorso-uvular frikativ, om du lurte. Skarringa.
– Ingen som har et lyte, skal tre fram, står det skrevet (3. Mosebok 21.18) Men det stikk motsatte skjer. Bergenserne brauter seg fram i sin elendighet i stedet for å ta sin egen bygdeoriginal, Jan Eggum, på alvor:
– Mor, jeg vil tilbake
til ditt myke, mørke leie. Verden er for stor for meg.
Men, nei. De velger heller et slags levende liv med energimangel og skybrydd mellom sju små fjell. De selger bedervet fisk til hverandre, og reiser fram og tilbake med en skandaløs bybane for liksom å ha følelsen av å være storbymennesker.
En gang i året drar de på bytur. En bataljon bergensere i østerled for å forsvare Bergens ære. Det sier sitt om stedet de kommer fra når stoltheten de forsvarer heter Brann. Vi skal ta godt i mot dem, så godt at de kan glede seg til en hjemreise i skam. Men det er jo ikke deres egen feil egentlig. Å være bergenser og brannsupporter er en følge av en rekke medfødte skavanker. Ikke sant, Eggum?
En liten gutt er født. Hodet hans er stort og rødt.
Han skriker som en gris, just på ungers vis.
Mor, jeg vil tilbake