Noen ganger er dommeren en ku, noen ganger er mor og far søsken. De sortkledde er ingen elsket rase. I hvert fall ikke i vår divisjon.
Speller’n synger ut mot dømminga mot damelaget
Det å være Vålengaspiller er ikke alltid en enkel sak. Bønda skjønner ikke at det bare er ett lag i Norge, de håpløse Lillestrømsupporterne tror at fugler er en yndet rase og gjengen fra Oslo vest har fortsatt ikke akseptert at Lyn er ferdig snakka og at det nå også bare er ett lag i Oslo.
I tillegg er det en velkjent problemstilling at dommere ikke alltid synes det er greit å dømme rettferdig. Ikke vet jeg om det er fargene på drakta eller det at vi rett og slett er en gjeng med grisejenter.
Men det har seg sånn at denne sesongen, har dommerne definitivt syntes at vi er en gjeng med sutrerumper. For makan til mange håpløse avgjørelser skal du lete lenge etter. Vi har blitt fradømt flere straffer, fått flyttet straffespark til utenfor 16-meteren, baller som har ligget i nota har ikke blitt notert i målprotokollen, vi har opplevd at linjedommere bestemmer over dommeren. Og ikke minst – at dommeren avgjør kampen.
Og det er en kjensgjerning at dommere skal være kampledere. Og la dem være det! Men det betyr ikke at de kan ta på seg sabotør-hatten i det samme momentet. For sånn det ser ut nå, har NFF funnet mye rart til å ”lede” våre kamper. Selvfølgelig er det mange lyspunkt, men altfor mange
mørketall, spør du meg.
Og som vår eminente venstreback sa på en altfor lang busstur hjem fra Voss:
”Dårlige dommere er en hån mot det vi driver med.”
Og jeg kan ikke si meg mer enig. For fotball på dette nivået er ikke en hobby, det er en livsstil. Og når snørrvalper på 19 år som ikke har tatt en diskusjon i sine få år på denne jord skal ”lede” 22 jenter gjennom 90 minutter, da må man skjønne at verden ikke alltid er rettferdig. Den suger.
Så til alle dere dommere der ute: Kan dere reglene og har autoritet og evne til å lede, velkommen til Valle! Dere være æret!
Resten kan holde seg hjemme i sofaen med Grandisen i fanget og fotball på TV.