08-26-2024, 02:49 PM
Jeg har fulgt Enga siden 1983. Første kampen ble mot Eik Tønsberg på Bislett det året.
Kong Olav var også til stede og smilte bredt da vi slo Eik 3-0.
Jeg vokste opp på Storo i Oslo. Altså øst for elva. Så det ble naturlig for meg å heie på Enga. Faren min dro meg med på.de første kampene.
Jeg ble forelsket i klubben og laget.
Lidenskapen, engasjementet, tilhørligheten.
Etter dette har det aldri vært noen tvil om hvor mitt hjerte er. Enga for alltid!
Det har vært noen oppturer og nedturer etter dette, men det er vel noe med at har man ikke kjent motgang, så kan man ikke kjenne på følelsen av lykkelige dager på samme måte!?
Drillo, Istanbul, Carew, Kaasa er noen av årsakene til lykke.
Samme med tur til London med flere tusen Enga-supportere i 99.
Stamford Bridge is falling down heter det visst, men tapet ble klart, så broa står fortatt. Uansett et minne for livet.
Senere har det vært nedrykk og opprykk.
Bl.a et utrolig drama i Vallhall mot Sandefjord i kvalik.
Gullet i 2005 var fantastisk. Revansje for færre scorede mål enn RBK i 2004.
Selv om bare 3 poeng på.de seks siste kampene.
Så har vi selvfølgelig cup-gullet i 2008. Hvor det virkelig svingte av Moa og Fredheim Holm.
Godt minne!
Men etter det. Hvor ble det av vårt kjære Enga?
Fagermo klarte å presse frem en bronse i 2020.
All ære til laget for det, men det var lett å tenke at dette ikke var noe stabilt.
Nå har vi fått inn Bakke og Myhre som trenere.
Ingen verdens suksess med Bakke høsten i fjor, men det tar tid å bygge lag. Myhre har kommet inn som et friskt supliment til Bakke. Og det gjør det lettere at de har jobbet sammen før.
Lørdag var jeg på taxi-tribunen med en i utgangspunket nøytral kamerat. Han jublet hemningsløst for hver Enga-scoring. Jeg tror vi kanskje har en ny dedikert Enga-supporter på gang...
Selve kampen og stemningen var fantastisk.
For noen tifoer, spillere som blør for drakta og herlige mål!
Takk for en Magisk kveld alle gutta!
Kan vi be om en reprise fra 1997?
Opprykk og cup-gull.
Slettes ikke umulig.
Kong Olav var også til stede og smilte bredt da vi slo Eik 3-0.
Jeg vokste opp på Storo i Oslo. Altså øst for elva. Så det ble naturlig for meg å heie på Enga. Faren min dro meg med på.de første kampene.
Jeg ble forelsket i klubben og laget.
Lidenskapen, engasjementet, tilhørligheten.
Etter dette har det aldri vært noen tvil om hvor mitt hjerte er. Enga for alltid!
Det har vært noen oppturer og nedturer etter dette, men det er vel noe med at har man ikke kjent motgang, så kan man ikke kjenne på følelsen av lykkelige dager på samme måte!?
Drillo, Istanbul, Carew, Kaasa er noen av årsakene til lykke.
Samme med tur til London med flere tusen Enga-supportere i 99.
Stamford Bridge is falling down heter det visst, men tapet ble klart, så broa står fortatt. Uansett et minne for livet.
Senere har det vært nedrykk og opprykk.
Bl.a et utrolig drama i Vallhall mot Sandefjord i kvalik.
Gullet i 2005 var fantastisk. Revansje for færre scorede mål enn RBK i 2004.
Selv om bare 3 poeng på.de seks siste kampene.
Så har vi selvfølgelig cup-gullet i 2008. Hvor det virkelig svingte av Moa og Fredheim Holm.
Godt minne!
Men etter det. Hvor ble det av vårt kjære Enga?
Fagermo klarte å presse frem en bronse i 2020.
All ære til laget for det, men det var lett å tenke at dette ikke var noe stabilt.
Nå har vi fått inn Bakke og Myhre som trenere.
Ingen verdens suksess med Bakke høsten i fjor, men det tar tid å bygge lag. Myhre har kommet inn som et friskt supliment til Bakke. Og det gjør det lettere at de har jobbet sammen før.
Lørdag var jeg på taxi-tribunen med en i utgangspunket nøytral kamerat. Han jublet hemningsløst for hver Enga-scoring. Jeg tror vi kanskje har en ny dedikert Enga-supporter på gang...
Selve kampen og stemningen var fantastisk.
For noen tifoer, spillere som blør for drakta og herlige mål!
Takk for en Magisk kveld alle gutta!
Kan vi be om en reprise fra 1997?
Opprykk og cup-gull.
Slettes ikke umulig.
