Det er helt feil tråd, men la gå.
For hva som er best så må man jo først definere hva målet er. Og allerede her detter jeg egentlig av. Det er alltid fordeler og ulemper med et seriespill. Premier League er vel den beste serien, men den produserer ikke et Engelsk landslag som vinner noe. Uten at det virker som om de prøver å endre serien for å få til akkurat det.
For meg er det grunnleggende klart at det som er best for serien først og fremst må være best for de lagene som er i serien. Og i et stort land geografisk, men lite i innbyggere så mener jeg at det må være stor interesse for serien. Det er det som gir de beste økonomiske forutsetningene som alt annet er helt avhengig av. Og den beste måten å få til det på er igjen at alle landsdeler har et lag de kan identifisere seg med. Og så mener jeg at en fotballserie skal minne mest mulig om en fotballserie, sånn som den har blitt praktisert og fortsatt praktiseres i de aller fleste land, der alle lag møtes to ganger. En gang hjemme, en gang borte. Og den skal minne minst mulig om et sluttspill i en eller annen Østeuropeisk hockeyliga.
Når vi møter LSK, Lyn, Brann, RBK og andre lag hjemme, så skal det være årets hjemmekamp mot det laget. Vi skal ikke spille ny kamp uka etter.
Så er det hvem som har ansvar for hva. Norge er et lite land, vi er vant til oss mot verden. Er det en nordmann som er god i sjakk, løping, frisbee eller noe annet så er vi interessert. Til og med hvis det er en norsk mann eller kvinne som ligger med en utenlandsk kjendis så er det interessant for oss. Våre største helter lever store deler av sitt voksne liv i et høydehus der de spiser salat og trener. Så dukker de opp på et eller annet idrettsanlegg vinterstid og snakker om at de skal fokusere på prestasjon, ikke resultat. Når løvetannen dukker opp så forsvinner de inn i høydehuset sitt igjen. De er norske helter og vi skal gladelig sette egne behov i andre rekke for å få lov til å dyrke noen med et norsk pass.
NFF derimot, de styrer bare mot to mål. Dette er resultatmål som de ikke har oppnådd siden Nils Johan Semb ledet en pur ung John Carew ut i et EM-sluttspill. De skal til EM eller VM. Og siden det er bedre for dem å ha noen eller noe å skylde på i stedet for å ta ansvaret selv så vil de hele tiden endre serien, ha sluttspill, spille om vinteren, helst på naturgress og gudene vet hva. Problemet med det er at de overhodet ikke ser helheten.
Helheten er at uansett hvem det er som spiller på landslaget, så spiller de sjelden eller aldri i den norske serien. Selv om den norske serien skulle bli like bra sporstlig som Premier League så vil de likevel ikke spille der av økonomiske årsaker. Sånn at det norske landslaget vil alltid bestå av spillere som ikke spiller i Eliteserien.
Det andre målet til NFF er jo at norske klubblag skal gjøre det bra i Europa. Og dette er jo delvis innfridd. Og disse to tingene henger litt sammen.
Fram til Conference League startet og de beste norske klubbene kunne få spille mot de tredjebeste i litt større serier så var det lite norske klubber hadde å gjøre i Europa. Men fordelen med Europa er jo penger. Vi burde jo vite dette, for hele vår strategi er jo bygget på hvordan det var før Conference League. Alle norske klubber var fattige. Norske spillere ble solgt direkte ut til større Europeiske ligare fra den klubben de slo gjennom i. Og de ble solgt som "råvarer". Talenter som skulle utvikles. Norske klubber hadde ikke råd til å kjøpe de beste spillerne fra andre norske klubber. Og spillerne ville ikke. Hvorfor risikere en proffkarriere når du spiller fast på Haugesund gjennom å gå til, f.eks. oss? Da må du vente lenger før man blir solgt ut, det ene utstillingsvinduet er like bra som det andre, og det eneste var risikoen for å mislykkes i ny klubb. Nå har det endret seg noe. Det har ikke med noen andre ting å gjøre enn økonomi.
Det er noe norsk og dugnadspreget over norsk fotball fortsatt. Et godt spillersalg, en tur til Europa og pengene gikk til ballnett til de yngste, litt infrastruktur, kanskje et treningsrom og noen penger på bok til dårlige tider. Og det handler i mitt hode om den norske idrettsmodellen.
For i Norge er klubbene først og fremst utviklingsklubber. Selv de største klubbene, inkludert oss, oppfører seg sånn. Og det er kanskje ikke så rart, for klubbene er veldig ofte begge deler. De eneste som egentlig har tatt inn over seg at de først og fremst driver med eliteidrett er faktisk Bodø/Glimt.
Men tilbake til poenget. Hvis man skal ha et seriesystem som er spisset så er det først og fremst økonomisk det må spisses. Her er tanken i Norge så sosialdemokratisk at vi får mindre av mediepakka enn lag som Kristiansund og andre. Skal de ha en spisset serie så må det bli en serie sånn som i mange andre land. Og som vi er i ferd med å få nå. Med et økonomisk klasseskille som gjør at de beste norske spillerne samles i færre klubber.
Det er veldig få sportslige fordeler med å spisse serien med å gå ned på antall lag. Tempoet i kampene kan kanskje gå opp noe, men først og fremst så går det ut over talentutviklingen. Det styrker den ikke. Færre lag betyr færre plasser og akadamiene må derfor utdanne færre spillere.
Så er det en rekke fotballfaglige argumenter for at noe sånt nødvendigvis heller ikke vil fungere særlig bra. Men hvis færre kan leve av å spille fotball så blir konsekvensen at færre tar den utdannelsen. Vi kommer til å ha landsdeler uten noe toppfotballtilbud og vi vil vinne veldig lite på det.
La derfor serien være som den er. Det har i beste fall minimalt å si hvis vi skal få et bedre landslag. Og hvis ikke det er motivet, så skjønner jeg ikke hva som skal være det. Alle klubbene er mest tjent med at interessen for norsk fotball er størst mulig å da må de ha lag å holde med.
Jeg mener i hvert fall at det er all mulig grunn til å se til England. Den beste serien gir ikke det beste landslaget. Så hva er da poenget?
I tillegg er det også dette med å ha et mellomnivå i serien. Altså lag som verken rykker opp eller må sloss med nebb og klør for å unngå nedrykk. Da må man hele tiden velge kortsiktige løsninger og hvis nedrykket likevel kommer så raseres mye. Det er mye bedre å legge til noe mer å spille om, en Royal League for de 3-4 beste som ikke kommer i Europa for eksempel. Det er veldig mange kamper uten betydning. Så jeg vil heller gå stikk motsatt vei. Få mer å spille om gjennom å legge til mer. Ikke med å fjerne lag.
For hva som er best så må man jo først definere hva målet er. Og allerede her detter jeg egentlig av. Det er alltid fordeler og ulemper med et seriespill. Premier League er vel den beste serien, men den produserer ikke et Engelsk landslag som vinner noe. Uten at det virker som om de prøver å endre serien for å få til akkurat det.
For meg er det grunnleggende klart at det som er best for serien først og fremst må være best for de lagene som er i serien. Og i et stort land geografisk, men lite i innbyggere så mener jeg at det må være stor interesse for serien. Det er det som gir de beste økonomiske forutsetningene som alt annet er helt avhengig av. Og den beste måten å få til det på er igjen at alle landsdeler har et lag de kan identifisere seg med. Og så mener jeg at en fotballserie skal minne mest mulig om en fotballserie, sånn som den har blitt praktisert og fortsatt praktiseres i de aller fleste land, der alle lag møtes to ganger. En gang hjemme, en gang borte. Og den skal minne minst mulig om et sluttspill i en eller annen Østeuropeisk hockeyliga.
Når vi møter LSK, Lyn, Brann, RBK og andre lag hjemme, så skal det være årets hjemmekamp mot det laget. Vi skal ikke spille ny kamp uka etter.
Så er det hvem som har ansvar for hva. Norge er et lite land, vi er vant til oss mot verden. Er det en nordmann som er god i sjakk, løping, frisbee eller noe annet så er vi interessert. Til og med hvis det er en norsk mann eller kvinne som ligger med en utenlandsk kjendis så er det interessant for oss. Våre største helter lever store deler av sitt voksne liv i et høydehus der de spiser salat og trener. Så dukker de opp på et eller annet idrettsanlegg vinterstid og snakker om at de skal fokusere på prestasjon, ikke resultat. Når løvetannen dukker opp så forsvinner de inn i høydehuset sitt igjen. De er norske helter og vi skal gladelig sette egne behov i andre rekke for å få lov til å dyrke noen med et norsk pass.
NFF derimot, de styrer bare mot to mål. Dette er resultatmål som de ikke har oppnådd siden Nils Johan Semb ledet en pur ung John Carew ut i et EM-sluttspill. De skal til EM eller VM. Og siden det er bedre for dem å ha noen eller noe å skylde på i stedet for å ta ansvaret selv så vil de hele tiden endre serien, ha sluttspill, spille om vinteren, helst på naturgress og gudene vet hva. Problemet med det er at de overhodet ikke ser helheten.
Helheten er at uansett hvem det er som spiller på landslaget, så spiller de sjelden eller aldri i den norske serien. Selv om den norske serien skulle bli like bra sporstlig som Premier League så vil de likevel ikke spille der av økonomiske årsaker. Sånn at det norske landslaget vil alltid bestå av spillere som ikke spiller i Eliteserien.
Det andre målet til NFF er jo at norske klubblag skal gjøre det bra i Europa. Og dette er jo delvis innfridd. Og disse to tingene henger litt sammen.
Fram til Conference League startet og de beste norske klubbene kunne få spille mot de tredjebeste i litt større serier så var det lite norske klubber hadde å gjøre i Europa. Men fordelen med Europa er jo penger. Vi burde jo vite dette, for hele vår strategi er jo bygget på hvordan det var før Conference League. Alle norske klubber var fattige. Norske spillere ble solgt direkte ut til større Europeiske ligare fra den klubben de slo gjennom i. Og de ble solgt som "råvarer". Talenter som skulle utvikles. Norske klubber hadde ikke råd til å kjøpe de beste spillerne fra andre norske klubber. Og spillerne ville ikke. Hvorfor risikere en proffkarriere når du spiller fast på Haugesund gjennom å gå til, f.eks. oss? Da må du vente lenger før man blir solgt ut, det ene utstillingsvinduet er like bra som det andre, og det eneste var risikoen for å mislykkes i ny klubb. Nå har det endret seg noe. Det har ikke med noen andre ting å gjøre enn økonomi.
Det er noe norsk og dugnadspreget over norsk fotball fortsatt. Et godt spillersalg, en tur til Europa og pengene gikk til ballnett til de yngste, litt infrastruktur, kanskje et treningsrom og noen penger på bok til dårlige tider. Og det handler i mitt hode om den norske idrettsmodellen.
For i Norge er klubbene først og fremst utviklingsklubber. Selv de største klubbene, inkludert oss, oppfører seg sånn. Og det er kanskje ikke så rart, for klubbene er veldig ofte begge deler. De eneste som egentlig har tatt inn over seg at de først og fremst driver med eliteidrett er faktisk Bodø/Glimt.
Men tilbake til poenget. Hvis man skal ha et seriesystem som er spisset så er det først og fremst økonomisk det må spisses. Her er tanken i Norge så sosialdemokratisk at vi får mindre av mediepakka enn lag som Kristiansund og andre. Skal de ha en spisset serie så må det bli en serie sånn som i mange andre land. Og som vi er i ferd med å få nå. Med et økonomisk klasseskille som gjør at de beste norske spillerne samles i færre klubber.
Det er veldig få sportslige fordeler med å spisse serien med å gå ned på antall lag. Tempoet i kampene kan kanskje gå opp noe, men først og fremst så går det ut over talentutviklingen. Det styrker den ikke. Færre lag betyr færre plasser og akadamiene må derfor utdanne færre spillere.
Så er det en rekke fotballfaglige argumenter for at noe sånt nødvendigvis heller ikke vil fungere særlig bra. Men hvis færre kan leve av å spille fotball så blir konsekvensen at færre tar den utdannelsen. Vi kommer til å ha landsdeler uten noe toppfotballtilbud og vi vil vinne veldig lite på det.
La derfor serien være som den er. Det har i beste fall minimalt å si hvis vi skal få et bedre landslag. Og hvis ikke det er motivet, så skjønner jeg ikke hva som skal være det. Alle klubbene er mest tjent med at interessen for norsk fotball er størst mulig å da må de ha lag å holde med.
Jeg mener i hvert fall at det er all mulig grunn til å se til England. Den beste serien gir ikke det beste landslaget. Så hva er da poenget?
I tillegg er det også dette med å ha et mellomnivå i serien. Altså lag som verken rykker opp eller må sloss med nebb og klør for å unngå nedrykk. Da må man hele tiden velge kortsiktige løsninger og hvis nedrykket likevel kommer så raseres mye. Det er mye bedre å legge til noe mer å spille om, en Royal League for de 3-4 beste som ikke kommer i Europa for eksempel. Det er veldig mange kamper uten betydning. Så jeg vil heller gå stikk motsatt vei. Få mer å spille om gjennom å legge til mer. Ikke med å fjerne lag.