Det starta med et fyrverkeri, men når ilden slokna og tåka la seg, var det opp til gjestene å kjøre showet. Og det gjorde Vålerenga med glans bortsett fra en litt sløv midtperiode i andre omgang der det faktisk så ut til at Brann kunne stjele poeng i en fartsfylt kamp.
Det va’kke tvil, nå var det kamp igjen!
Vi så det på storskjermen mens vi venta på avspark: Det lyste vinnervilje fra aua til gutta! De skuffa ikke, selv om det halta litt i starten.
Smått om senn tok gutta tak i det og viste et taust hjemme-og medgangspublikum hvem som var kommet til bygds. To mål, begge med hue og begge med samme resept: Den ballen skal inn! Luton luka gras der han stupte inn det første. Bengt mere normal der han nesten som vanlig kom i fra intet og bare måtte ha kula i nota. Innimellom skåra Petter Vaagan Moen et offsidemål. Neida, han var ikke nødvendigvis offside når ballen ble spilt, men lagkompisen hans lå langt offside i skuddretninga når han skøyt. Ta deg litt etterutdanning, linjemann!
En fartsfylt og spennende kamp. Til tider godt spill, og hele tiden nerve. Kanskje ikke gjennom hele første omgang, men du skal være bra kresen for ikke å gi andre omgang topp karakter. Stemninga på stadion var det snaut 200 klansfolk som sørga for. Vi var der hele tida, mens vi kun hørte hjemmetribunen tre ganger med sitt imbesile, altfor enkle og enda mer uforståelige Heia Brann. Det var ved 1) offsideskåringa fra Vaagan Moen, 2) ved stolpeskuddet fra samme mann ti minutter seinere og 3) en eller annen gang etterpå da det så ut til at Brann skulle få taket på kampen for alvor.
Ellers var det helt stille fra 15.850 skarrende medgangssupportere. Faktisk så stille at alle hørte når Bakke ropte at han ville bli bytta ut fordi han skulle rekke pøbben. Forøvrig holdt Bakke seg på matta for å si det sånn, han konsentrerte seg ikke så mye om å spenne bein på motspellera, men tenkte mest på å holde seg på beina sjæl denne kampen, uten å lykkes. Til å være edru var det merkelig hvor mye han datt.
Ellers lyktes den tynne pingla – sælvæste magiskæ Huseklæppen – å lure dommer’n én gang med skuespill etter en flott og korrekt nedsabling fra Nordvik. Den andre gangen mislyktes han selv om han overspilte så godt han kunne. Han var ikke så heldig som skuespiller-kollegaen sin, han lille urguayaneren som kom fra Lyn. Nouri fikk selvfølgelig gult kort fordi han ikke ville ha kontakt med Gustavino. Merkelig nok var det den eneste feilen dommer Roy Helge Olsen gjorde i kveld.
Det er aldri hyggelig å komme til Bergen. Derfor kom det bare snaut 200 Vålerengasupportere denne gangen, til stor skuffelse for Bergens-politiet som ventet seg litt action en grå søndagskveld. For å sysselsette overtallige overtidsmannskaper, ble brorparten av dem satt inn på forsvaret av pølsebua i tilfelle det skulle bli noe bråk. Det gjelds å sulte ut gjestene så det ikke er noen som gidder å komme på besøk i framtida. Når Hordalands del av E16 slukker lyset og stenger dørene for 200 fotballfans er det på tide at også pølsebua på stadion skalker lukene.
Er det noe rart vi hater Bergen by?