Vålerenga – Bodø-Glimt 1-2 (0-0)
Referenten tok tre dagers telling etter flausen på Ullevål og har fortrengt detaljene. Fotografen knuste kameraet, men bilde av «Vålerenga på trynet» er langt fra sjeldent. Motivet «Vålerenga biter i gresset mot undermakta» er dessverre så altfor vanlig.
Dette blir ikke et vanlig referat med en kjapp oppsummering av kampen, et og annet sleivspark mot motstanderen og en småmorsom 2-minutters lesing. Nei, det er ingenting ved dette som er morsomt. Mest av alt ønsker jeg å gjøre som Vålerenga sine spillere og ta den enkle løsningen her som krever null innsats. Èn løsning er å levere en helsvart side og late som det er en statement for supporterne sin misnøye, men i motsetning til spillerne så har jeg tatt på meg en jobb, så du skal få dine 2 minutter med lesing.
Jeg har skrevet for VPN i rundt 5 år, jeg har levert noen meter med tekst og brukt en god del tid. Ikke i nærheten av mest tid blant supporterne i denne klubben, i forhold til de virkelige bidragsyterne vi har rundt klubben er mine bidrag små. Supporterkulturen i Vålerenga vil ikke engang merke det om jeg forsvant, eller om hvilken som helst annen enkeltperson forsvant. Men det å være supporter er ikke en egotrip for helter som ønsker oppmerksomhet på seg selv, det er ikke en arena for primadonnaer som vil avgjøre og stå for de store øyeblikkene. Nei, det er et fellesskap der alle bidrar, der kulturen er lik sum total av fellesskapet. Og uten fellesskapet, da merker man at noe har forsvunnet. Men vi vet at supporterne ikke vil svikte laget, aldri. Vi er her, og kommer til å fortsette å være her til noen bærer oss ut med beina først.
Dagen etter dette tragiske – men forutsigbare – tapet, skrev en av de andre i VPN at det er «Vondt å følge Enga».
Ja, det er vondt å følge Vålerenga. Det er jævlig vondt å følge dette laget. De dype emosjonelle gropene i livet mitt får Marianagropen til å virke som en sølepytt. Følelsen av å gå hjem fra Ullevaal Stadion forrige søndag var helt forferdelig, sikkert ikke like ille som å være gresk om dagen, men så ille som følelser fremprovosert av fotball kan være.
Hvordan kunne dette skje? Hvordan kan vi tape på hjemmebane mot et av Europas desidert dårligste forsvar? Hvordan klarer vi å skape et hav av sjanser for så å bare klare å score et mål?
Er det trenerteamet sin skyld? Supporterne? Dommeren? Media? Styret? Hvem kan vi skylde på? Hvem skal jeg rette all skuffelsen min mot etter at jeg nok en gang turte å håpe, etter jeg så på tabellen og tenke «Hmm, en seier i dag ville sett bra ut på den situasjonen der». Alle som så kampen vet nøyaktig hvem vi skal skylde på.
Jada, det var ikke flest supportere på kampen, det var ca så mange som du kan forvente en søndag klokken 20:00 i ferien mot et lag som på en god dag er like sexy som 2 girls 1 cup.
Svein Oddvar Moen har vært på heisatur i Italia og rallet godt fra seg, men på Ullevaal møtte han for en gang skyld edru opp på jobb og gjorde en god innsats – altså, gi mannen kudos for å legge til 6 minutter pga. Bodø sin ENORME drøying selv når de lå under.
Media kan vi alltid skylde på, såkalte fotballeksperter som skal mene noe i øst og vest. De bruker enhver liten ting i fotballverden for å mene noe, holde seg selv relevante i folkets øyne. Det er ikke så farlig hva de mener så lenge de mener noe om noe folk bryr seg om. De får navnet sitt ut der og folk får lest sin daglige dose om fotball som de så glemmer etter 10 minutter før de leser det som egentlig er samme artikkelen skrevet av samme personen dagen etter bare med noen navn på klubber og spillere byttet ut. Men denne gangen kunne vi se artikler som «5 grunner til at Vålerenga vinner i kveld» og «Derfor er Vålerenga en medaljekandidat». Jeg vet ikke hva som sjokkerer meg mest, at de er positive til Vålerenga eller at de ikke la på «Grunn nummer 4 vil sjokkere deg» i tittelen på første artikkelen.
Styret kan jeg ikke så mye om, men et styre skal jobbe med langsiktige strategiske avgjørelser og har som oftest veldig lite å gjøre med den daglige driften av en bedrift. Det jeg vet er at det er ikke nok tid mellom den defensive triumfen i Molde til juniorfeil på søndag til at styret kan ha hatt så altfor mye med det å gjøre. Langsiktig perspektiv betyr nok litt mer enn en uke, også i Vålerenga.
Trenerteamet med Rekdal i spissen vet nok hvor viktige disse kampene er, og de vet nok også hvor utrolig stor sjanse det er for at Vålerenga taper dem. Ingen skal prøve å fortelle meg at de ikke gjør absolutt alt de kan for å banke det inn i skallen på spillerne at disse kampene er viktige, at man må 100% i samtlige 90 minutter for å vinne. Rekdal er hovedpersonen bak det som har blitt kåret til Norgeshistoriens største sportsøyeblikk, mannen holdt hodet kaldt når en hel nasjon stod i sofaen eller på barkrakkene. Han holdt hodet kaldt og sendte Norge ut i en diger kollektiv orgasme. Det virker banalt om han ikke vet hva som må til for å vinne, tipper han har delt den kunnskapen med spillerne et par ganger.
Da står vi igjen med én gruppe, nemlig spillergruppa. Ingen andre kan klandres for det vi så på Ullevaal Stadion forrige søndag.
Som jeg nevnte i starten, det finnes mange mennesker som bruker mye av tiden sin på Vålerenga. Enten det er å styre med Klanen, en av bloggene om VIF, tifo, turer, kamper, skrike på TVen fra en bar sammen med andre eller skrike til TVen hjemme i egen stue.
Jeg tror jeg snakker på vegne av oss alle når jeg sier at vi ikke forventer fyrverkeri hver uke. Personlig ser jeg gjerne kjedelige 1-0 seiere hver uke om det betyr tre poeng. Ingen forventer at alle skal ha sin beste dag på jobb hver eneste gang. Det er ikke mulig i noen yrker. Vi vet at noen ganger taper man, enten det er fortjent eller ufortjent. Enkelte ganger får man et slag i trynet og man ryker ut av cupen mot steder som ikke engang er på Google Maps, eller man taper for et lag som praktisk talt ikke stilte med et eget forsvar. Dette er fotball, jogo bonito, underdoggene sitt spill. Det er disse stundene hvor innsats trumfer ferdigheter og laget som på papiret er best taper som gjør fotball til verdens nydeligste idrett. For fotball er ikke spilt på papiret, det er spilt på banen. 90 minutter med innsats og lyst til å vinne. Om vi får det, 2×45 med innsats og vilje så er det alt vi ber om.
Så kjære Vålerengaspillere. Neste gang dere tar på dere drakten vi supportere elsker høyere enn det meste annet. Neste gang du bokstavelig talt kler på deg æren og stoltheten til mange tusen mennesker og en hel by. Vær klar for 2×45 med svette, tårer, blod og helvete. Om du gjør det, skal vi fortsette å gjøre vårt.
Deal?
Bra skrevet! ÆRE VÆRE!!