Istanbul 5. november 1998

Glemmer aldri
Opp gjennom årene har Vålerenga og fotballen gitt meg opplevelser og minner som aldri kan tas fra meg. Samme hva tilfeldige ledere finner det for godt å gjøre med klubben, er disse minnene mine, og vil for alltid gi meg glede. Fans har jo den underlige evnen til å kunne gjenoppleve kamper og turer gang på gang og glede seg over det som har skjedd, samtidig som vi vet at det før eller seinere vil komme en ny kamp og en ny tur, noe som gir evig optimisme og håp for framtiden.

Alle fotballkamper begynner på 0-0, og i dette ligger det en uendelighet av muligheter og sjanser. At forrige kamp viste at laget ikke er i nærheten av å kunne slå lilleputtlaget til Bøler, spiller plutselig ingen rolle. Blanke ark og fargestifter utleveres på nytt og på nytt foran hver eneste kamp. Og alle vet at David kan slå Goliat.

Da Vålerenga skulle møte Besiktas i Istanbul, var det ikke mange som levnet oss en sjanse. Besiktas er en av de store i tyrkisk fotball, sammen med Galataseray og Fenerbache. De har en lang og ærerik historie, og har ydmyket større lag enn Vålerenga. Besiktas ble stiftet i 1903, og fikk fotball på programmet i 1911, bare to år før stiftelsen av Vaalerengens Idrætsforening. Proffotball ble innført allerede i 1956. Hjemmekampen som Vålerenga vant 1-0 ga oss ett mål å gå på, noe som i våre øyne gjorde at oppgaven ikke var totalt håpløs.Dette synspunktet delte ikke Besiktasledelsen. Jeg fikk tak i et bilde fra styrerommet deres da trekningen var klar. Makan til jubel finner du vanligvis når noen allerede har vunnet europacupen, ikke bare fått den presumptivt dårligste motstanderen i en trekning.

At de hadde opplevd snø i Oslo og et usannsynlig ettmålstap, var i deres øyne helt irrelevant. Glemt var det antagelig ikke at Klanen for å provosere tyrkiske tilreisende sang til ære for Ôchalan, lederen for PKK. Forholdet mellom tyrkere og kurdere er ikke bare moro. Det var heller ikke glemt at vi ble nødt til å flytte et stort antall Besiktasfans som hadde kjøpt billetter på Posten i Norge, og dermed havnet bak vår innbytterbenk på Ullevaal.
På hjemmebane i Istanbul skulle Vålerenga feies av banen. Et søppellag fra det høye nord hadde ingen jeg traff i Istanbul særlig høye tanker om. Unntaket var vel noen få fans av de to andre store klubbene i Istanbul som håpet vi kunne ødelegge litt for arvefienden. Når tyrkiske lag spiller utenlands, er dette en nasjonal sak. Da støtter man som tyrker det tyrkiske laget, uansett om det så er fiende nummer 1. Men på hjemmebane er det en annen sak. Da skal den hjemlige fienden slås, og den utenlandske motstanderen får i så fall heltestatus.

Selv reiste jeg ned 5 dager i forveien for å sørge for at alt var 100% tilrettelagt for laget som ville komme ned dagen før kampen. Innkvarteringen på Hilton med utsikt over stadion vi skulle spille på og Bosporus-stredet var det ingenting i veien med. Mat, treningsforhold, busstransport, utflukter og sponsoropplegg var perfekt. Besøkene hos Besiktas var hyggelige, men litt reserverte. Særlig hos toppledelsen. De som stilte opp og hjalp meg, var alle tiders.

Istanbul er en fantastisk by. Med en eim av historien, tusen-og-en-natt, røkelse, eksotiske matretter og vannpiper på fortauet, samtidig som det er en syderuopeisk storby som holder på å bli kvalt av sin trafikk, utgjorde den rammen rundt en av de største begivenhetene i Vålerengas fotballhistorie.
Men byens rykte når det gjelder fotballfans og vold, hadde gitt mange i Norge kalde føtter. Vålerenga gikk ut og oppfordret folk til å oppføre seg, ha litt ydmykhet og ikke tru at Istanbul er det samme som Tønsberg. Dette, kombinert med at det var langt og dyrt samtidig som at ingen trudde vi kunne gå videre, førte til at nesten ingen tok seg råd til å dra nedover. De gikk glipp av tidenes opplevelse.

Rekorden til Besiktas hjemme er på 39.000, men det var før innføringen av regler om sitteplasser for alle i enkelte serier og cuper. Stadion hadde i 1998 totalt 28000 sitteplasser, og Europacupene er selvsagt belemret med strenge regler når det gjelder dette. Her skal det selges nummererte billetter i et antall som stemmer med plastsetene.

La meg uten videre anta at det i dette tilfellet ble solgt ca 2 billetter pr sete. Dette visste vi selvsagt ikke på forhånd, men jeg er ikke i tvil om at det var langt over 50000 inne på Inønu Stadion i august ’98. Til sammenligning hadde 6.287 funnet veien til Ullevaal til Vålerengas hjemmekamp.
I forkant av kampen hadde jeg en rekke morsomme opplevelser. Direktørenes middag kvelden før kampen var spesiell. Vi var 4 stykker fra Norge, Jon H. Nordbrekken med kone, og meg med min Trude. Besiktas stilte med 18 direktører, borgermesteren i Istanbul og ett par TV-kanaler som overførte live. Ingen av direktørene i Besiktas viste at de kunne noe engelsk. Stemningen var noe spesiell. Hyggelig, for all del, men litt stivt var det jo.
Jeg holdt tale og dro en liten vri med David og Goliat. Det kunne jo hende at Vålerenga kunne klare å slå Besiktas. De 18 direktørene viste da at engelsken ikke var så dårlig. De lo høflig, men mente nok at jeg burde ha rødmet når jeg sa det. Talen gikk ut til et ukjent antall TV-seere, vi var langt fra hjemme og uten særlig støtte. Det var ikke mer enn ca 150 nordmenn meldt til kampen dagen etter.

Sikkerhetsmøtet kampdagen forløp heller ikke problemfritt. Det første Besiktas gjorde rede for var hvor mange vakter og politifolk som skulle være tilstede. 1886 bevæpnede politifolk, 5 pansrede kjøretøyer med vannkanoner og noen hundre sivile vakter var mobilisert. Litt mer enn lensmann Hansen og hans venner, som vi kjenner og er vant til fra gamlelandet. Men sluttsetningen fra Besiktasrepresentanten om at ”man på tross av oppbudet med politi dessverre ikke kunne garantere sikkerheten til de norske supporterne” hadde vi definitivt ikke hørt før. Ikke representanten fra UEFA heller, for den saks skyld.

2000 snut, men dessverre får dere juling likevel. Klarere kunne vi ikke få det beskrevet at Istanbul ikke er det samme som noen andre steder Vålerenga har spilt.

Jeg hadde blant annet avtalt et intervju med NRK utenfor stadion på formiddagen mange timer før kampen, noe som fikk våre tyrkiske venner til å himle med øynene. Der kan du ikke være, da dør du, var meldingen jeg fikk. Men det er jo tusenvis av bevæpnet politi der ut, repliserte jeg. Ja, og så? var svaret. Mesteparten av dem holder med Besiktas… Finn et annet sted å la deg intervjue. Som anbefalt, så gjort. NRK ble med på tur opp til Sultanahmed, sultanpalasset langt fra stadion.

Portene på stadion ble åpnet 8 timer før kampstart. Allerede under vår lunsj på hotellet, kunne vi høre hundrevis av trommer og se tusenvis av folk inne på tribunene. Og de var ikke der for å kjøpe billig øl. Det var ingen servering, kun et spørsmål om å finne en plass før den som hadde samme billett som deg dukket opp. Stappfullt og med en synging som Klanen i sine våteste drømmer bare kan fantasere om.
Bussavgangen fra hotellene med supportere, sponsorer og spillere gikk selvsagt med politieskorte. De to eneste episodene vi hadde ved avreise, var da en av de nynazistene som var utestengt fra Vålerengas kamper dukket opp og ville ha billett. Jeg sa nei, og sjøl om det er langt hjem når man står aleine på fortauet i Istanbul mens bussen kjører og veit at man ikke kommer på kamp, så blør ikke hjertet mitt noe særlig. Det har noe med valg å gjøre. Han hadde valgt å stå utafor, og fikk derfor ta konsekvensene. Den andre var knyttet til problemer med et varamedlem i styret som rett og slett var dritings. Ikke engang klansmedlemmer drikker seg sanseløse foran en sånn kamp. Makan. Det kvalifiserer nok ikke til å kunne kalle seg fan, nei.
Bare en buss ble steinet på veien, noe politiet regnet som full seier. De gjorde det helt klart at dette var langt i underkant av hva vi måtte ha regnet med. Spillerne ble loset ned i kjelleren og inn til garderobene, sponsorer og fans inn i en annen kjeller og til andre deler av stadion. Ingen av disse stedene var blitt vist oss før da vi gikk igjennom alle prosedyrer under sikkerhetsmøtet.

20 av oss havnet på ærestribunen med regjeringsmedlemmer, den nevnte borgermesteren og en rekke fintfolk, mens resten av våre havnet rett under denne tribunen med to lag vakter med våpen rundt seg. Klanens forsøk på å synge ”Hører dere bønda nå?” nådde liksom ikke helt ut til alle på stadion. Et øredøvende leven overgikk alt jeg har opplevd på fotballkamp både før og siden.

Et banner på andre siden av stadion ønsket oss ”Velkommen til helvete!”, på perfekt norsk. Et blikk på vaktene som omga oss, levnet ingen tvil om at ganske mange av dem ikke akkurat var nøytrale. De kunne like godt ha hatt på seg supporterutstyr for Besiktas. Dette var rått parti. Litt sånn Galterud føler det når de må til Bislett for å spille en tidlig runde i cupen mot Vålerenga. Men for en gangs skyld var det oss som var i mindretall, vi som ikke hadde en sjanse. Dæven.

Til pause sto det 3-0 til Besiktas. Høflige tyrkere klappet oss på skuldrene, og trøstet oss så godt de kunne. Jeg traff Siggen, kona til Drillo, i pausa. Hun så rart på meg, og lurte på om jeg ikke hadde tru på at dette kunne gå veien. Egil hadde jo snakket om akkurat denne situasjonen. På 3-0 er det fortsatt mulig, husk vi har ett fra hjemmekampen, vi trenger bare to. Ja da, akkurat, svarte jeg. Veldig sannsynlig.

Jeg var faktisk litt glad for at mutter og fatter, som befant seg på tribunen under meg, ikke skulle miste livet i dag likevel, da vi faktisk får et mål. Jøss, tyrkerne virker lamslåtte. En fyr foran meg snur seg og ber meg holde kjeft. Greit at jeg kommer fra Norge, greit at en eller annen idiot har sluppet meg inn på hans tribune, men jeg får se å holde kjeft når drittlaget fra Norge scorer. Noe som for meg er fullstendig umulig når laget mitt scorer på bortebane i Cupvinnercupen.

Mannen bak meg blir forbannet. Ikke på meg, men på han som ba meg holde kjeft. Sånn behandler vi ikke våre gjester, dette er en skam. Og er ikke Besiktas bedre enn at de slipper inn mål mot et sånt lag, er det dem vel unt. Ikke før han har sluttført, står det 3-2. Jeg kan ikke holde meg, og brøler ut min glede. Foran meg tennes det på alle plugga, jeg har å holde kjeft. Og bak meg er det ikke roligere. Våre norske venner kan juble så mye de vil, DU holder kjeft!

3-3, og da er det ingen vei tilbake. Fullt håndgemeng, knyttnevene flyr. Jeg setter meg ned og er ikke involvert. Det er derimot ca 20 andre. Direktører og annet fintfolk lar sin frustrasjon komme ut gjennom en slåsskamp om det skal være tillatt for nordmenn å vise sin glede over at Vålerenga slår Besiktas, at Vålerenga vinner sammenlagt 4-3, at Vålerenga, som ingen trudde på, går til kvartfinale i Cupvinnercupen!

Væpnet politi rykker inn, våpen fektes med, ruter knuses rundt oss da rasende supportere forsøker å ta seg inn til fintfolket via pressetribunen. Etter hvert begynner folk rundt meg å gråte. Slagsmålene dør ut. De er ikke sinte lenger, bare fortvilte. Besiktas president, en ærverdig gammel mann på nesten 80 med en bart som enhver trønder ville misunt han, sitter knust og gråtende i kaoset på ærestribunen. Glasskår flyter der oppe hvor jeg sitter.
Nå kan du plutselig høre Klanen: ”Reis hjem, bønder, reis hjem.” ”Vi skal vinne finalen!”. Men best er ”Nå holder bønda kjeft!”. Det er nettopp det som skjer: En stadion med 50000 ex-elleville tyrkiske Besiktasfans holder kjeft. De kan ikke tru det de har sett. Deres elskede Besiktas er slått ut, av Vålerenga fra Norge. En klubb de aldri har hørt om, et lag de har ledd av, fra et land i evig mørke. Hvordan er det mulig?
I fotball er nemlig alt mulig. Dette trur jeg er en av hemmelighetene til fotballen. Naturligvis vinner lag som Brasil og Tyskland de fleste av sine kamper, men ikke alltid. Manchester United og Liverpool, Real Madrid og Barcelona, AC Milan og Juventus, Bayern Mûnchen og Borussia Dortmund, Paris St. Germain og Marseilles, Ajax og Feyenoord er alle stormakter i fotballen. Deres renommé aleine er nok til å skaffe dem både ett og tre poeng. Men jaggu hender det ikke at de får bank de også. Kanskje av et drittlag fra en ubetydelig liten bydel i en ubetydelig liten by i det ubetydelige lille landet Norge.

Dagen etter var det først båttur opp Bosporos, deretter shopping i Istanbuls basar. Utenfor en av de mer enn 10000 sjappene stopper en fyr meg. ”You are manager Valerengas?” Jo da, jeg er da det. Fyren har sett meg på TV, og har noe å melde. ”Why you do this? For you nothing, for me, it’s my life! Why you do this?” På dette tidspunktet er det allerede ca 2000 mennesker rundt oss, i sirkel. Det virker i alle fall som om det er tusenvis.

Er det her jeg skal dø, rett etter at jeg har overlevd ærestribunen kvelden før? Fyren ser på meg med mørke brune blanke øyne, og begynner å gråte. Tårene renner, han bare rister på hodet mens kroppen skjelver i gråt.

En fan, en ekte fan.