Stikkord: Kjetil Siem

VPNs Spaniaferierende medarbeider fortsetter sin berettning om livet under fjerne strøk mens gutta i blått fortsetter å gå på smell etter smell. Del tre handler om livet i sin helhet og hvor kjipt det kan være å være hekta på et fotballag som ikke presterer annet enn å bli slått av Odd, slått ut av Mesterligaen og slått av RBK på Lerkendal

Etter noen dager med bred gange og såre skinker satte vi kursen mot sørsiden av Mallorca. Palma, tapas og shopping sto på agendaen – ikke på min – men på min bedre halvdels timeplan var disse dagene satt av til innkjøp.

«Klær er jo veldig billig her nede, og jeg har nesten ikke klær. Så da tar du ungene og så stikker jeg en tur inn til byen med de andre damene og ser om jeg finner noe fint.»

Om? Alle vet jo at dette er en omskriving av: «Jeg finner garantert en haug med ting som jeg kan komme til å trenge.»

Og her er jeg ved en vesensforskjell mellom kvinner og menn. Jeg snakker da om mannfolk med hår på brøstet (og pungen). Ikke om halvbøgete metroseksuelle David-Beckham-lookalikes, som har et garderobeskap på størrelse med hele Homsepatruljens, og nok striper i håret til at man kan bruke sveisen som strekkode. Jeg snakker om ekte menn som stort sett møter hverdagen med grynt, snøft og senka skuldre. Menn som har innsett at de aldri kommer til å leve opp til det de evinnelige kvinnebladene omtaler som «den perfekte mann».

Menn har klær fordi man må ha klær. Hadde det vært lov hadde vi gått rundt med underbukse hele dagen. Sånn er det ikke, så vi velger klær som passer, som ser sånn passe kule ut (syns vi selv da) og som ikke koster det hvite ut a øya på oss. Her vil mange sikkert påpeke at det er galskap å betale 1000 spenn for en drakt tilhørende ulike favorittlag innenfor ulike sportsgrener. Ja, det er like sprøtt som å betale 3000 kroner for en bluse som det står D&G på…

Gutter samler på frimerker, bygger modelljernbane, kjører radiostyrt fly/båt/bil/tanks/ubåt/helikopter, har skapet fullt av ølglass fra alle mulige verdenshjørner og kan finne det interessant å sitte i timesvis foran en datamaskin og spille Championship Manager.

Kvinner har klær som hobby. Kvinner samler på klær. Og da snakker vi om alle slags klær. Fine, klær, dyre klær, billige klær, klær på salg og klær som ingen andre tør bruke. (Dette gjelder ikke for engelske jenter på ferietur i Spania. «Slutty» kaller man det visstnok.) Jeg mener bestemt at kvinner har et eget samlesystem også. De nye klærne er de kuleste. De litt eldre er ikke så kule men fortsatt i bruk. De gamle bare ligger der, og venter på at det blir kule igjen.

Hvorfor skriver jeg dette? Det er jo innlysende, vil nok den oppvakte leser si. For dere andre så kan jeg avsløre at jeg mistenker Vålerenga for å være ei dame på shoppingtur innimellom. Vi kjøper inn nye og ukjente merkeklær fra land i i Øst-Europa. Greit at det var billig, men når buksa rakner i sømmene etter en ukes bruk var det vel like greit å la det være. Noen kjøp kan være meget gode, men over tid falmer selv den dyreste blusen hvis den ikke tas vare på. At man da selger den tilbake til grossisten kan virke underlig, men det er nå sånn det fungerer i fotballen.

I løpet av ferien min har jeg opplevd at rekke spillere har forsvunnet fra klubben. Søndagen etter tapet mot RBK ble jeg sittende og diskutere sortien til en spesiell spiller med en bekjent. Vi snakker her om en spiller som hadde alt vi kunne trenge, som var en suksess da han spilte i Kongens by, men som gikk lei av livet der nede. Han vendte tilbake til gamlelandet og valgte seg Vålerenga. Seriemester ble han også, så kom årets sesong og Magne Hoseth fikk det ikke til. Eller? Fikk han det ikke til fordi han ikke fikk lov til å prøve å få det til?

Er vi rett og slett for utålmodige i klubben? Er Rekdal for lite villig til å innarbeide en spillestil som kan sette seg? En stil som alle kjenner seg komfortabel med. Som kan innarbeides der alle har sin faste plass, sine faste oppgaver og et felles ansvar for at man trekker i samme retning.

Sistemann ut er Amund Skiri. Tilbake til grossisten han også. En spiller som vi aldri tapte en kamp med i fjorårssesongen. En spiller som dessverre var skadet, og som aldri fikk tilliten tilbake fra trenerteamet. En spiller som ville kunne utviklet seg til å overta rollen til den spilleren jeg savner mest av alle: Erik Hagen. Og det mest interessante er at Erik Hagen kom til klubben sammen med sin bror. Han kom faktisk på kjøpet. Han kom, han taklet og han hadde lister over spillere han hadde lite til overs for. Herunder den mest usympatiske av dem alle: Vidar Riseth.

Hva som skjedde da Hagen gikk til russiske rubler må gudene vite, men at noen sov i timen der oppe på Valle er det liten tvil om. Og jeg må få lov til å si at nå er det snart på tide å fingeren ut av fukteren. (Et dansk bergep som kan sammenliknes med å få ræva i gir eller noe i den duren.) Noen må ta affære og rydde opp i alt grumset. Få på plass en mann som kan overta Siems rolle, og sørge for at noe skjer. Hvis ikke er jeg stygt redd for at hele klubben kommer til å bli fistet så langt opp i brunøyet som mulig av den pidestallen (seriemesterpokalen) noen tror at vi kan sitte på til evig tid.

Dette vil få mitt milde selvpåførte klorklyster fra Hidropark i Alcudia til å føles som litt uskyldig «rimming».

Jeg noterer meg følgende «resultater» fra de siste kampene i årets sommerferie. Borte mot Odd: Tap. Hjemme mot Mlada. Uavgjort. Tap sammenlagt. Ute av Champions League. Borte mot RBK. Tap.

På søndag er det kamp mot serieleder Brann. Hjemme. Jeg tipper at det går bra. Vi skal bare kjøpe inn noen skikkelig godt brukte spillere, tre på dem den blå drakta og sende dem ut for å kjempe som løver i tre minutter. Derfra tar Martin & Co. over. Pidestallen er på vei opp folkens. Ta med vaselin. Det kommer til å gjøre vondt.