Stikkord: reisebrev

VPNs Spaniaferierende medarbeider har endelig funnet fram til en IP-kabel med nok båndbredde til å overføre en fyldig rapport om hvordan det er å feriere under Spanias solfylte himmel mens Vålerenga spiller nøkkelkamp etter nøkkelkamp. Del 1 handler om livet fram til søndagen etter tapet for Lyn…

Det mest utfordrende med en familieferie er logistikken. Det skal pakkes for tre stykk unger, man skal ha med seg halve medisinskapet, kona har med seg et lass med sminke (som om det skulle være nødvendig). I tillegg pakker man med seg alle de tingene man tror man får bruk for – som selvfølgelig ikke blir brukt. Det viktigste jeg har pakka før denne ferien er drakta mi.

Vi har vel alle et slags forhold til den drakta vi drar over hodet for å vise omverdenen at her kommer en ekte Vålerengasupporter. Min er den første modellen fra Nike. Den har ikke reklame, eller nummer. Den er blå med en anelse rødt i – har logoen der logoen skal sitte: Over hjertet. Og mitt banker for Enga.

Bilen stappes full av bagasje. Unger stroppes fast til bilsetene som oppfyller alle tenkelige og utenkelige standarder – nye EU-direktiver stiller strenge krav til sikring av barn i bil. Så bærer det av sted til Oslo Lufthavn Gardermoen. (Her kunne jeg skrevet en lang passasje om det å kjøre bil til en flyplass som ligger 45 km fra Oslo men som likevel heter Oslo Lufthavn, eller å kjøre 120 km sørover til Sandefjord, det også til Oslo Lufthavn – Torp.)

Vi sjekker inn på biznizz – min kompis har sånt gullkort som gir visse rettigheter. Ikke noe bråk om tung bagasje, ingen kø, smil og god reise. Jada, jeg veit at det er kjipt, og jeg veit at det er sånt som sømmer seg for fiffen, men akkurat den luksusen kan man da unne seg når man har tre unger som river og sliter i deg og skal ha, skal dit, skal ha, skal det og skal ditt og skal datt. Jeg har forøvrig funnet ut at den eneste forskjellen mellom små barn og profesjonelle fotballspillere er alderen og størrelsen. Der fotballspillere bruker fotballbanen som slagmark, bruker barna sandkassa. Alt er stort sett lov så lenge ikke dommeren/barnehagetanten ser det. Blir man tatt får man gult kort/kjeft. Blir man tatt en gang til får man rødt kort/mer kjeft. Når fotballspillere vil ha noe forventer de at de får det – hvis ikke så blir de sure. Når små barn vil ha noe forventer de at de får det – hvis ikke begynner de å grine.

Den eneste forskjellen? Små barn vokser opp til å bli som normale folk. Fotballspillerne blir aldri voksne.

Spania og fotball VM

Spania er landet som aldri får det til i VM eller EM. Spania har noen av verdens beste lag, men omstendighetene vil ha det til at Spania ikke klarer å utrette en dritt når spillerne fra disse lagene skal samles til ett. Mye av grunnen finnes – etter mitt synspunkt vel og merke – i det faktum at Spania består av regioner som ikke har annet til felles enn at de holder til innenfor et område som danner nasjonalstaten Spania. I Øst finner man Catalunya. I nordvest ligger Baskerland. Nedenfor der holder gallerne til. I nord finner man Navarras fjellbønder. I sør finner man maurere og en haug med Nordafrikanere som vil delta i Europas velstand. I Atlanterhavet ligger det en øygruppe som har like mye til felles med Spania som Færøyene har med Norge. Sørøst ligger den norske Hage(n)kolonien med hovedsete i Malaga. I Middelhavet ligger Balearene. Feriemål for omtrent 20 millioner mennesker i året. Meg sjøl og min familie inkludert. Og i midten av alt dette ligger kongens by Madrid. Per Borten sa om sin samlingsregjering at ”Det var som å bæra staur.” Å lede Spania må være som å bære staur på slakk line. De eneste som muligens spiller med flagget på brystet er de som kommer fra Madrid. De andre stiller opp fordi det forventes av dem – men aller helst skulle de sikkert sett at Spania kunne stille med regionslandslag slik man gjør i Storbritannia. Det er mulig jeg er helt på vidda når jeg skriver dette, men noe må det jo være.

Que?

Flyet tar av. Flyet flyr. Flyet lander. Jeg befinner meg i Middelhavet. Det er torsdag og Vålerenga skal spille kamp mot Tromsø på lørdag. Vi finner fram til leiebilen og stapper den full med bagasje, mer bagasje og unger. Setene vi har leid kan umulig oppfylle de kravene vi selv har blitt pålagt av EU å følge. I tillegg er det komplett umulig å montere dem i bilen. Jeg spør derfor en ansatt på min spartanske spansk. Jeg får en regle tilbake som jeg forstår bruddstykker av:

”Nei, jeg kan ikke hjelpe deg med å montere bilsetene. Dette fordi jeg som ansatt i Europa bilutleie ikke kan gjøre meg selv ansvarlig dersom setene skulle bli montert feil. Skulle du havne i en bilulykke og noe skulle skje med dine barn, så kan du saksøke meg om mitt firma. Derfor må du montere dem selv.”

Så da står man der da med et sete, uten monteringsanvisning, det er 35 grader i skyggen, kona forventer at det skjer noe, ungene skriker og du vet at det er kald øl på hotellet.

Etter en serie med banneord kommer barnesetehælvetet på plass. Bilen har heldigvis aircondition, og den har et finfint anlegg. Jeg kobler iPoden til bilen og vips så blir det fred i stua. Minken Fossheim leser om Pippi Langstrømpe. Du kan si mye om Minken Fossheim, men lese det kan dama. Ungene sovner og det blir mulig å svitsje over til litt kvalitetsmusikk fra Guccigutten Kanye West. Jada, ferie er ok til tider.

Vi kommer oss ut fra flyplassen, det går i 120 forbi Real Mallorcas stadion. Vi skal nordover til sol og badestrender. Vålerenga skal nordover til Tromsø for å spille nøkkelkamp i serien. Det er umulig å ikke tenke på det faktum at jeg har reist fra landet og laget i den mest hektiske perioden klubben har hatt på sommeren så lenge jeg kan huske.

Vel, jeg har alliert meg med min bror som har lovt å holde meg oppdatert. Det er torsdag og gutta skal møte ”gutan” om tre dager. Fram til det har jeg tenkt til å finne ut om det er et eller annet hotell som viser norsk TV. På fredag har jeg ikke funnet dette hotellet. Lørdagen går og så er søndagen der. Den starter med 34 grader i skyggen for min del. En kort tur til byen og drakta mi er klissvåt av svette. Dri-fit fra NIKE fungerer ikke under sånne forhold. Jeg tenker forøvrig på at det må ha vært helt jævlig å spille under VM. Kvikksølvet krøp opp over 30 grader i flere uker – det eneste fornuftige man kan gjøre da er å ligge i skyggen og drikke øl. Men det er 12 grader i Tromsø. 26 i Oslo ifølge broder’n.

Tromsø – Vålerenga

Kampen mellom Tromsø og Vålerenga på nye Alfheim kunstgress er i gang. Jeg får den første SMSen etter 30 minutter:

SMS: 30 minutter spilt. Vi hadde akkurat en stor sjanse, men det står 0-0. Skjer lite, Tromsø har spilt best.

Som forventet med andre ord. Jeg henter meg en San Miguel og logger meg på VG-live med mobilen. Det koster sikkert kjetting, men i nøden spiser selv fanden fluer.

Samtidig piper det i telefonen. Ny SMS fra Oslo, Noruega:

SMS: 1-0 til sameland… Åh, takk og pris! Offside… feil fra dommeren, men noen ganger må jo vi ha litt flaks også. 0-0 til pause.

Noen ganger må også vi ha flaks. Det jevner seg ut, og Ivar Morten Normark er stor nok til å legge liten vekt på denne episoden. Som regel er det vi som får denne typen avgjørelser i fleisen, men denne gangen er det altså Tromsø som blir snytt for en soleklar goal i følge VG.

Så skjer det som aldri skjer, men det skjer likevel:

SMS: Ja! Storbæk på herlig frispark rett i krysset. 0-1.

Gutten fra Trysil som har vokst seg til en mann i Vålerengadrakta har meldt seg på i kampen om rundens mål, vi leder og jeg hopper rundt som en apekatt i huset som jeg har leid i Pollenca på Mallorca.

Det skjer noe med Tromsø etter dette, og det er vel det som gjør dem til et bunnlag. En kollektiv svikt i følge Normark. (Fritt sitert etter VG.) Vålerenga tar over det meste på banen, og fem minutter senere er vi nesten der igjen:

SMS: Corner. Blir hedda i stolpen av Ronny… Vi eier ballen og banen nå…

Så er det 15 minutter og broder’n begynner å få nerver:

Vi styrer alt. Men Tromsø har de to homosamene Årst og Rushfelt som plutselig finner på noe. Berre og Thomas ut med krampe… Litt mye øl og sol sommer. Faen, nå har dem frispark 17 meter igjen. Og det går rett i muren – takk.

Men det er vi som har kontrollen i denne kampen. Vi er formlaget i norsk Tippeliga, vi er kongene i blått fra Oslo ØST. Det er noen få minutter igjen og nevøen til naboen min gjør seg bemerket:

SMS: Alexander Mathisen er alene gjennom, han blir felt men får frispark på 18 meter. Og det går over…

Det er tydelig at vi begynner å nærme oss tre nye poeng, for like etterpå kommer følgende melding:

SMS: Faen i hælevte. Balla og grønne erter! Forbanna samenisser. Tromsø var over på vår banehalvdel… Møkk altså!

Men som i alle andre kamper så er det ikke over før dommeren blåser i fløyta. Jeg biter negler og skyller ned angsten med enda en øl fra San Miguel. Og i det jeg tar den siste svelgen piper det igjen:

SMS: Åh! Arason redder et sykt skudd fra Rushfelt. Tromsø presser som faen nå.

Dette er ikke bra. Jeg klamrer meg til ølen og ber til de gudene jeg tror på. Holder dette eller skal vi bli snytt på overtid. Så kommer dagens siste melding:

SMS: 1-1. Nei og nei. Jeg skrev feil. Vi vant. 3 poeng hihi.

Jeg satte ølen i halsen og kastet meg på røret. Den slags tull må man ikke komme med til en hardt prøvet mann. Broder’n som ler seg fillete, han skal på kamp igjen om noen dager. Da er det Aalesund i cupen.

I morgen, i morgen men ikke i dag…

Den kvelden sovner jeg med et smil om munnen, jeg gleder meg til gutta skal mose fiskera fra Nordvestlandet. Tre dager skal slåes ihjel på stranda. Et liv som passer bra for meg så lenge jeg kan sitte med store solbriller og myse mot sola…

Spania er forøvrig et fint land. Tempoet her nede er tilpasset klimaet. Mens vi nordboere alltid har det travelt, har spanjolene (NEI, det heter ikke spaniere Ernst Leersveen.) det aldri travelt. Manana (uttales manjana) betyr i morgen. Og det man kan gjøre i morgen det gjør man da i morgen, eller i over i morgen. For min del blir det meste gjort når det må gjøres her nede. Ingen planer, ingen krav, ingen møter, alt skjer etter impulsmetoden. Mulig det gir en del dårlige beslutninger, men fy faen så digg det er…

Vålerenga – Aalesund

Onsdagen kommer og det er kamp igjen. Broder’n er i følge seg selv fyllesjuk som ei voldtatt geit! (?) Mulig man kan bli fyllesjuk, men kan man bli fyllesjuk som geit og voldtatt i tillegg. Det må i så fall være på Hamar at slik skjer. Der er det å stappe ”festkjeppen” opp i geita like dagligdags som det er å ta seg en runk før sengetid for oss andre. Vel og merke etter at man har skjenka geita med hjemmelaga potetsprit… Subsidierte er disse geitene garantert også.

Vel, voldtatte geiter eller ikke. Min bror melder ikke mye de første minuttene. Jeg tripper nervøst rundt omkring og venter på meldinger. Den første kommer etter 45 minutter.

SMS: Det er 0-0 til pause. Vi har spillet, men selvfølgelig går ikke ballen i mål. Typiske feberredninger fra keeper osv…

Jepp, dette har vi vært med på før (og vi skal få mer noen dager senere). Og så piper det igjen.

SMS: 0-1. F***a!

Typisk, klassisk, helvetes dritt. Banneordene hamrer i veggene i den spanske villaen. Vi vet jo alle hva som kommer til å skje nå. Drøøøøøøøøøøøøøying av tid, Uuuuuuuuuuuuuuuthaling av tid og mer møkkafotball fra fiskegutta.

Med rundt 15 minutter igjen å spille piper det i mobilen igjen:

SMS: Dette går til helvete.

Javel. Hvorfor? Det kommer ikke noe svar, men rett etterpå piper det igjen. Jeg skvetter til. Er det 0-2? Men neida, gladmeldingen kommer og den kommer godt:

SMS: Ja! 1-1. Freddy. Nydelig spill på kanten, overlap, løp og BANG!

Jeg har i mellomtiden beveget meg utendørs og befinner meg på Placa Major i Pollenca, på Mallorca, i Spania. Jeg ringer opp, og her er et utdrag av min brors strålende liveoverføring fra Felt F, rad 16 plass 9:

LIVE: Det er lagt til 4 minutter. Aalesund haler ut tida og har allerede fått to gule kort. Det er vel 3 minutter igjen. Litt fram og tilbake nå. Berre, Berre, er igjennom, skyter. Nei!!! Utenfor. Keeper redder. Vi får corner. Den slås der. Nei! Han lange løken header den ut til ny corner, nei innkast fra hjørnet. Freddy kaster langt. Keeper bokser ut, og JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!! MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL! Hahahahah! Storbæk klinker til, det er helt rått. JAAAAAAAAAAAAAAAA….

Så der står man i en liten middelaladerby i Spania og får direkteoverføring fra Ullevaal. Gladere mann ble ikke observert på Placa Major den kvelden.

Vålerenga – Lyn

Den neste kampen er byderbyet. Jeg gidder ikke å rippe opp i enda et tap for Lyn: Laget Uten Tilhengere. Jeg kan legge til at det ble observert en meget full og meget deppa mann på Placa Major natt til søndag. Den mannen kan ha lignet på meg – jeg fikk i alle fall med meg hangoveren hans hjem.

Søndagen forbigås i stillhet.