Dagboka 27. januar 2017

Det er fredag og det har vært en lang uke, og du fortjener derfor også en lang dagbok. Og har du ikke gjort deg fortjent til en lang dagbok så får du en likevel. Vi er rause i dag på tross av at vi internt diskuterer om tommel opp er en raus nok måte å … Fortsett å lese «Dagboka 27. januar 2017»

Det er fredag og det har vært en lang uke, og du fortjener derfor også en lang dagbok. Og har du ikke gjort deg fortjent til en lang dagbok så får du en likevel. Vi er rause i dag på tross av at vi internt diskuterer om tommel opp er en raus nok måte å gi komplimenter og støtte i sak på.
Fortsett å lese «Dagboka 27. januar 2017»

Dagboka onsdag 22. juli 2015

Det er mye som skjer i vålerengamiljøet om dagen. Reka snakker om seriegull. Markus Nakkim har feira bursdag med å forlenge kontrakten sin. Damelagets Guro Pettersen leiter etter the perfect match på arbeidsmarkedet. Hockeysupportera ønsker seg utendørskamp og vi etterlyser “banandrakta”.

Det er mye som skjer i vålerengamiljøet om dagen. Reka snakker om seriegull. Markus Nakkim har feira bursdag med å forlenge kontrakten sin. Damelagets Guro Pettersen leiter etter the perfect match på arbeidsmarkedet. Hockeysupportera ønsker seg utendørskamp og vi etterlyser “banandrakta”.

Fortsett å lese «Dagboka onsdag 22. juli 2015»

Harald om livet på midterste hylle

Mange går på en sprekk eller to gjennom livet. Selv om de fleste av oss lever seg gjennom livet uten den helt store oppmerksomheten, skjer det jo iblant at det butter litt. Andre lever i begge ender av skalaen. De er på bånn det ene året. Det neste er de nære toppen. Og til slutt … Fortsett å lese «Harald om livet på midterste hylle»

Mange går på en sprekk eller to gjennom livet. Selv om de fleste av oss lever seg gjennom livet uten den helt store oppmerksomheten, skjer det jo iblant at det butter litt. Andre lever i begge ender av skalaen. De er på bånn det ene året. Det neste er de nære toppen. Og til slutt når de målet.

Jeg sitter på en benk i parken på Kiellands plass og lurer på hvorfor det gikk dritt mot LSK. Høsten er på vei, men tjue grader og sol gjør at pikene i parken fortsatt svinser rundt i korte skjørt og sko med høye hæler. Hvor ofte kan man ta seg et lite avbrekk fra dagens mas og kjas, sette seg ned ved et bord, spise en bedre lunsj og nyte livet? For min del er det sjelden. Mine kunder tror at jeg jobber døgnet rundt bare fordi jeg driver med data. Vel jeg har et liv jeg også, og akkurat nå så sitter jeg å diskuterer fotball med min etter hvert så gode venn Harald.

– Du veit når du har møtt din overmann, sier Harald etter noen minutters stillhet.

Det tar alltid litt tid før Harald starter å prate. Det er akkurat som om han bruker noen minutter på planlegge det han skal si.

– Du veit når du ikke kommer lenger med den gamle planen. Du må endre deg for å komme deg videre. Se på gutta der borte på Værestedet på Tranen. De kommer ikke videre, rett og slett fordi de ikke har noen plan for hvordan de skal greie det. Dagen handler om to ting: Penger og dop.

Harald peker mot gjengen som har okkupert hjørnet av Uelandsgate og Waldemar Thranesgate. Ikke akkurat mors beste barn, men hvem er nå egentlig det?

– Du veit at disse folka har gitt opp. De starta kanskje nede i fjerde eller femte divisjon, nå er de på bånn. Du kommer deg ikke på toppen når det kun er det neste skuddet med heroin som teller. Da blir du liggende der nede, og de fleste går under overflata og blir borte lenge før oppgjørets time egentlig skulle ha inntruffet.

Harald er i det mer gåtefulle hjørnet. Hva er det han egentlig vil fram til. Jeg lar være å spørre direkte, jeg lytter heller videre.

– Du veit at du har feila når resultatene uteblir. At du har satsa feil, og at det du skulle levere ble noe annet. Vi vår høyt oppe på Rådhusplassen i fjor. Vi skulle gjenta suksessen. Vi skulle befeste vår posisjon i toppen – se hvordan det har gått. Men vi kan jo for faen ikke legge oss ned og dø av den grunn. Det handler om å kjempe seg opp igjen. Livet som middelhavsfarer er like spennende som livet til en Oddsupporter. Det er greit å være med på leken, men når du er fornøyd med å havne på midten av tabellen hvert år så burde du sette deg ned og tenke over hva du driver med.

Harald blir som regel mer og mer intens, etter hvert som han vinkler sine resonnementer inn på fotball og Vålerenga. Ikke ulikt de fleste av oss som vier mye av livet til denne sporten og denne klubben.

– Du veit at du må ta rev i seila når gutta på laget er mer opptatte av frisyre, Playstation Singstar, Paraplydrinker og tattoveringer med navnet til dama og den nyfødte ungen. Petter Myhre er mannen for oss. Han er en jordnær og smart mann. Gir du folk som har begge beina godt planta på moder jord muligheten, så er du garantert suksess. Hvorfor? Jeg skal si deg hvorfor: En mann med et riktig selvbilde vil aldri sette seg selv foran laget. Han vil aldri bruke laget som en døråpner, han vil bruke laget til å bekrefte at han er rette mann for jobben. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Kjetil Rekdal hadde de samme egenskapene fram til fjorårets sesong. Etter det ble det mer og mer fokus på hva sjefen mente, hvem han var, hva han gjorde med livet sitt og alt den møkka som VG, Dagbladet og Se & Hør produserer. Jeg mener ikke at Rekdal oppsøkte dette sjøl, det kom som en konsekvens av resultatene i 2004-sesongen.

Harald begynner å komme til poenget. Kaffen er drukket opp, det ligger fire sneiper i askebegeret og han kikker oftere og oftere på klokka.

– Man skal ikke sole seg for lenge i sin egen suksess. Du skal være jordnær, du skal sette deg ærlige mål og du skal jobbe for å nå dem. Hadde Rekdal, Bohinen og de andre hatt litt baller så hadde de sagt at de skulle reise kjærringa og vise at vi ikke bare flaksa oss til et seriemesterskap i 2005. Vi skulle gått ut med målsettingen om å bli sereimestere igjen. Istedet ble det snakk om best mulig plassering i forhold til ressurser, skader og alt annet som ikke har noe med det vi skal være. Kongen på haugen.

Harald takker for praten, tusler bort til gjengen på hjørnet, plukker opp en rull med «høvdinger» fra lomma og begynner å dele dem ut…

Som vi alle vet så blir man til slutt dytta ned fra toppen. Om du er aldri så stor, aldri så breial og har alle midlene til å kjøpe deg et langt opphold på toppen: Før eller siden så kommer det en som er sterkere enn deg, som har litt mer guts, som tar fart og dytter deg ned.

Den nye kongen på haugen føler seg kanskje som en tøffing, men når de andre ser at gamlekongen faktisk ikke er like tøff som tidligere så kaster de seg inn i kampen.

I skolegården ble resultatet som regel møljeslagsmål med påfølgende blåveiser, neseblod og utslåtte tenner. Det ble melding med hjem og refs på rektors kontor. Men det var faen meg gøy. Kongen på min skole het Fred. Han hadde hår på balla i fjerde klasse, var to hoder større enn oss andre og sterk som en bjørn. Bart hadde han også.

– Jeg er redd

Innimellom kommer det innlegg på mail til oss som er verdt publisering. Her kan du lese Bjørn H sin oppsummering av de følelsene temmelig mange Vålerenga-supportere nok har akkurat nå: Det var en gang et fotballag som i 19 år gledet og frustrerte, mest det siste. Pølsepapir, nedrykk, store ord, en uendelighet av middelmådige fotballspillere … Fortsett å lese «– Jeg er redd»

Innimellom kommer det innlegg på mail til oss som er verdt publisering. Her kan du lese Bjørn H sin oppsummering av de følelsene temmelig mange Vålerenga-supportere nok har akkurat nå:

Det var en gang et fotballag som i 19 år gledet og frustrerte, mest det siste. Pølsepapir, nedrykk, store ord, en uendelighet av middelmådige fotballspillere og gode fotballspillere som ble middelmådigheter hos oss. Utallige økonomiske redningsaksjoner fra rike onkler og ivrige fans. Sjuende plass var det beste vi kunne skilte med i den øverste serien, et par Cup-triumfer, opprykk og litt E-cupmoro var det vi kunne glede oss over. Andre lag lo av oss, men allikevel elsket vi klubben og ga aldri opp drømmen. Så skjedde det noe…

Et par dyktige, målrettede og ambisiøse nord-vestlendinger snudde klubben på hodet! Plutselig ville «alle» spille for oss, gjeld ble slettet, vi ble plutselig en seriøs bedrift å regne med. VIF ble ansett som en av Norges største merkevarer. Tilskuertallet doblet seg og resultatene kom. Sølv i serien med knappest mulig margin ble fulgt opp av gull og ni små minutter fra Champions League og et økonomisk fundament for en årrekke framover. Treet var på vei inn i himmelen, endelig. ENDELIG! Vi var i ferd med å etablere oss som et topplag i lille Norge, et lag å regne med, et lag som konkurrerte på like vilkår med de beste i Norge både resultatmessig og i jakten på sponsorer og nye spillere. Planene om vår egen storstue, Engas egen lekegrind skøyt fart! Klanen og Oslo hadde endelig fått laget som levde opp til mottoet: Oslos stolthet!

…Men tingenes iboende faenskap ville det annerledes. Erik Hagen og Jørgen Jalland forlot sølvaget. Erstatterne var med på å gi oss gullet, selv om spillet aldri ble det samme. Men så forsvant Kjetil Siem. Vi frykta det og gråt da det skjedde, men at konsekvensene skulle bli så dramatiske hadde vel selv ikke den største pessimist sett for seg. Vi hadde da bygd et fundament for framtiden, hadde vi ikke?

Geir Bakke, Brocken, Ishizaki, Hulsker, Iversen og et par unggutter forsvant ut dørene. Men fortsatt kom det inn noen nye spennende fjes, slik at vi vel fortsatt hadde landets nest breieste og nest beste stall, hadde vi ikke? Ansettelsen av en egen spillerutvikler og analysesjef virka da spennende og et opplag verdig, gjorde det ikke? Ryktene og resultatene på slutten av fjorårssesongen og i Royal League, tydet på ett lag som av en eller grunn var mette og foretrakk en halvliter ekstra framfor ekstra trening. Enga trøblet seg langt inn i 2006-sesongen. Nok en gammel storspiller signerte for oss (Lange), det var fortsatt håp, var det ikke? Men så kom skredet. Vi var nærmere bunnen enn toppen av tabellen, vårt andre (og siste?) Champions League eventyr ble en fiasko, cup’n endte i ydmykelse. Tilskuertallet har allerede falt med 2000 i snitt per kamp (3-4 millioner i redusert inntekt gjennom sesongen) og vi har 5 kamper igjen mot grå-lag. Reka kvitta seg med Hoset, Skiri, Mabizela og storkjøpet Melkadze før han tok sin egen snus og gikk. Assistenten tok over og ga oss en etterlengtet opptur i Stavanger. Men marerittet var ikke over. Publikumshelten og Duracellkaninen Ardian Gashi forsvant til en direkte konkurrent for knapper og glansbilder, ingen nye kom inn.

Nesten en tredjedel av sesongen gjenstår. Med flyt kan vi ta 4. plassen få inn nye Royal League kroner og muligens kvalifisere oss for Europa igjen neste år, og i en virkelig god verden kan et av topplagene (som alle har sikret seg nye tilskudd før overgangsfristen gikk ut) gå på en Brink og vi kan ta medalje for tredje år på rad. Men. Hvem er det som tror på det? Ikke klubbledelsen virker det som. Ikke Grindheim (nestemann ut døra?) virker det som. Klanen? Neppe. Sponsorene? Neppe. Alle gode krefter som skal gi oss en egen storstue? Neppe… Vi trenger sannsynligvis 6 poeng til for å være sikret ny kontrakt og fortsatt liv. Det kan holde hardt nok bare det.

15. november er årets sesong godt over og overgangsvinduet åpner igjen. Er vi fortsatt et eliteserielag da? Er Petter Myhre fortsatt trener? Og har han navnet og kvalitetene som trekker nye stjerner til Enga? Fortsetter spilleflukten? Har vi en ny direktør som kan skape entusiasme igjen? Blir sponsorene med videre? Eller er eventyret over for godt? Jeg frykter det siste. Skandinavia har vel ikke sett et dårligere forvalta seriegull og suksess siden IFK Gøteborg gikk på sin kjempesmell på 90-tallet. Men de holdt da i det minste hodet over vannet og er fortsatt et topplag i Sverige. Gjør vi det? Intet av det som har skjedd med klubben de 306 skjebnesvangre dagene siden den multiple orgasmen i Skien tyder på det.

JEG ER REDD!!!!!

MEN!! EVIG TRO! ÆRE, VÆRE VÅL’ENGA!!!!

Bjørn H

Gabardinmøkk…

Analfiksert som vanlig. Gabardinmannen leverer varene. Midt i toern! For den enkle og oppriktige gleden ved idiopatisk kronisk obstipasjon…

Analfiksert som vanlig. Gabardinmannen leverer varene. Midt i toern! For den enkle og oppriktige gleden ved idiopatisk kronisk obstipasjon… Fortsett å lese «Gabardinmøkk…»

Det er av sine egne man skal ha det…

Så er sesongen over for denne gang, og det er igjen på tide å se tilbake og reflektere litt rundt de spillerne som har vært med på å gi oss gullet vi har ventet så lenge på. Vår mann med spillerbørsen har igjen satt seg ved tastaturet for å dele sin visdom med massene. Å … Fortsett å lese «Det er av sine egne man skal ha det…»

Så er sesongen over for denne gang, og det er igjen på tide å se tilbake og reflektere litt rundt de spillerne som har vært med på å gi oss gullet vi har ventet så lenge på. Vår mann med spillerbørsen har igjen satt seg ved tastaturet for å dele sin visdom med massene.

Å skulle sette karakter og vurdere spillernes prestasjoner i kampene, er ikke det enkleste i verden, og det vil alltid være noen som er uenige, men dette er nå en gang en manns tanker rundt det laget som brakte oss seriegull, cupsemi, nesten champions league, og så har vi glemt den andre lille europacupen, ikke sant?

Arni Gautur Arason
I fjor ble det diskutert om Arni skulle ha en like stor del av æren for sølvet som Iversen. I år er det ingen tvil om hvem som har vært vår viktigste spiller. Arni har med unntak av en situasjon vært tryggheten selv, og har reddet så mange opplagte mål, at ingen burde ha problemer med å tilgi han for rbk-kampen. Heldigvis endte det med gull, men Arni hadde vært en like stor helt om vi hadde sittet igjen med sølvet.

Øyvind Bolthof
Bolthof fikk ingen seriekamper i år, men fikk noen cupkamper og to i uefacupen. Allikevel valgte han å forlenge kontrakten sin, og sier mye om han. Bolthof er del av en utdøende rase fotballspillere, nemlig klubbspilleren, og det skal han få honnør for. Stå på og bruk sjansen godt i de kampene du får sjansen, selv om veien til førstelaget ser lang ut.

Amund Skiri
Skiri kom fra ålesund før sesongen, og det var nok mange som så han som en erstatter for Panzer i forsvar. Isteden har han stått fram som en meget god defensiv midtbanespiller. Det kan være på tide å slutte å tenke på Skiri som forsvarspiller, og heller kun vurdere han som midtbanemann.

David Brocken
Brocken har vel ikke hatt en like god sesong i år som i fjor, men har fortsatt gjort en god jobb. Med mangelen på alternativer på backen, har mye ansvar blitt liggende hos han, og forhåpentligvis vil vi få en fullgod erstatter på plass nå når han drar hjem til Belgia. Vi vil uansett takke Brocken for den jobben han har gjort de to årene han har vært her.

Andre Muri
Muri er en av de som ble bedre utover i sesongen. Etter en litt famlende start på sesongen, og en ikke veldig stabil vårsesong, har Muri vært en av våre beste spillere mot slutten av året. Forhåpentligvis fortsetter han framgangen neste år, og kan være med på å igjen gjøre forsvaret vårt pottetett.

Tom Henning Hovi
Hovi gjorde en god vårsesong, før han dessverre ble skadet. Dette gjorde sitt til at det ble en del eksperimentering på venstrebacken i høst. Akkurat nå er Hovi den eneste rene venstrebacken vi har, og i mine øyne er det ikke tvil om at mannen må få ett år til hos oss. Om ikke annet for å ha i backup.

Ronny Johnsen
Ronny skulle matches forsiktig var det noen som sa før sesongen. Nå endte det med at han var en av de som spilte mest denne sesongen, og han var kanskje høstens beste spiller. Ett år til takk!

Kjetil Wæhler
Med Panzer borte, ble veldig mye av ansvaret i forsvar lagt på Wæhler sine skuldre. Til tider i våres var han ett helt forsvar alene, der han både måtte ta seg av sine oppgaver, og i tillegg forsvarskollegaene sine. Dette bedret seg utover sesongen når laget fikk satt seg mer, og han var tilbake som den Wæhler vi kjenner fra før. Tryggheten selv.

Thomas Holm
Thomas har hatt en vanskeligere sesong i år enn han hadde i fjor. Da var det landslagsklasse på mye av det han foretok seg, men i år har det ikke alltid vært like høyt nivå på han. Men Thomas har fortsatt fremtiden foran seg, og kommer nok sterkere tilbake neste år.

Freddy Dos Santos
Freddy kan spille overalt. Det er noe vi har lært oss, og i år ble det stort sett på venstreback vi vil huske han. Etter noen kamper som høyreback i sommer, som vel ikke gikk altfor bra, ble han flyttet over på venstre etter at Hovi ble skadet, og der gjorde han stort sett sine ting bra så lenge han var skadefri. Det må være en velsignelse å ha en spiller som Freddy i troppen, som bare kan puttes inn der det trengs.

Daniel Fredheim Holm
Holm-bror nummer to som ikke har hatt en like bra sesong i år som i fjor. Den vanskelige andresesongen snakkes det om, og noe stemte i hvert fall ikke helt for Daniel i år. Men denne gutten har talent i bøtter og spann, så her kan vi nok vente oss mye moro fremover.

Magne Hoseth
Magne kom i sommer og skulle hjelpe oss til gullet, det har han også gjort, men vi måtte vente til de siste kampene før han begynte å vise glimt av det som bor i han. En vinter med god trening og mulighet for å få tilbake litt overskudd, så får vi håpe Magne blender oss med lekre tekniske detaljer og lissepassninger neste år.

Ardian Gashi
Gashi ble nok mer forstyrret av alt maset rundt fengselsoppholdet enn han ville innrømme. Etter soning dukket plutselig den gamle Ardian opp, og løpsmaskinen Gashi var tilbake. Vårsesongen var ikke like bra, men neste år blir han god hele sesongen.

Stefan Ishizaki
Ishi har vel ikke slått til helt som forventet. Han kom fra AIK i vinter, og mange trodde nok han skulle bli vår faste høyrekant. Slik gikk det ikke, og kanskje er overgangen fra svensk til norsk fotball større en man skulle tro, eller så kanskje han ikke er bedre. Vi håper og tror han har trengt dette året på å vende seg til nivået, og kommer sterkere tilbake neste år.

Morten Berre
Morten starta sesongen med ett smell, med ni mål på vårsesongen før det sa stopp. Han ble årets toppscorer, og gjorde jevnt over en god sesong.

Bernt Hulsker
Hulsker har egentlig aldri fått sjansen i år, og hvis han ønsker seg bort, er det vel egentlig ikke så rart. Forhåpentligvis vil han bevise at han kan bedre enn det han har fått vise til nå. Vi trenger noen som står på uansett, og alltid gir alt, og det er det vi liker hos Bernt.

Steffen Iversen
Hva skal man si om Ivers? Takk for denne gang er vel greit å begynne med. Ivers har vært veldig viktig for måten Vålerenga har stått fram det siste halvannet året. Han jar hele tiden spilt med åpne kort, og sagt klart fra om at dette var en midlertidig løsning. Spørsmålet er jo hvor han havner nå, men vi må jo lure på om noe kan være morsommere enn ett champions league-eventyr med Enga. Uansett vil vi si lykke til, og velkommen tilbake.

Christian Grindheim
Haugesund rykka ned, viking ville kjøpe, Grindheim ville helst til brann, men havna i Vålerenga. Dette var stort sett gangen i den mest vellykkede overgangen Vålerenga hadde i vinter. Og Grindheim angrer nok ikke selv heller. En stor første sesong på dette nivået, som ble kronet med a-landslagsplass og seriegull. Og så får vi håpe utviklingen fortsetter og Christian vil sette preg på tippeligaen i mange år framover.

Mbulelo Mabizela
OJ dukket opp noen kilo for tung, og sannsynligvis har det gått med mye energi denne sesongen på å kvitte seg med disse kiloene. Han har nok hatt godt av en sesong hvor han kunne venne seg til tempo og måten vi spiller fotball på her. Vi kan vente oss mye av denne mannen neste år, for OJ har sannsynligvis Norges beste pasningsfot når han er i form.

Tore Andre Flo
Det ropes om katta i sekken, men at Flo har kvaliteter nok til å hevde seg i tippeligaen er det vel ingen tvil om. Han kom til oss etter en lang periode med dårlig rygg, noe som er nødt til å ha gått ut over treningsgrunnlaget hans. Gi han en vinter hvor han får tid til å bygge seg opp, så skal vi nok se en annen Flo neste år.

Steinar Strømnes og Aleksander Mathisen
Er vel bare en ting å si om disse to, de er fremtiden i Vålerenga. Med litt mer muskler så er dette forhåpentligvis to spillere vi får mye glede av i årene som kommer.

David Driscoll
David er også en del av fremtiden i Vålerenga. Han er nok fysisk kommet noe lenger enn Steinar og Aleksander, men mangler kanskje noe på det taktiske enda.

Arnar Førsund
Arnar er kanskje den av unggutta som er mest komplett, og vil nok ha godt av å få ett år til i sandefjord, hvor han sannsynligvis får spille flere kamper enn han vil få hos oss. Han har etter rapportene spilt bra i høst der nede, og neste år får han prøve seg i tippeligaen. Bare ikke avgjør mot oss er du grei.

Jalal El-Gharbi
Jalal er nok i øyeblikket den av de unge som har fått prøve seg i år som har lengst vei frem til A-laget. Men gutten er enda ung og har tid til å utvikle seg videre.

Tommy Edvardsen
Tommy er nok dessverre ferdig hos oss for denne gang. Han har vel ikke hatt den utviklingen vi kunne håpe på, men uansett hva som skjer ønsker vi han lykke til.

Ragnar Klavan
Klavan dro hjem til Estland i sommer, og vi ønsker også han lykke til videre, og hils Kristen Viikmäe.

Til slutt
Alle har vært med og bidratt på sin måte denne sesongen, og legendariske blir dere uansett. Takk for gullet, og vi tar gjerne ett neste år også.

Gullsesongen 2005: En eks-junkie og grinebiter krysser sine spor

November er ikke som før. Den bitende kulda har tatt ferie. Snøen som kom for noen uker siden er borte. Det er nok greiere å leve på livets skyggeside under slike forhold. Men likevel, hvor du enn snur deg i sentrum av byen så møter du de bedende øya.

November er ikke som før. Den bitende kulda har tatt ferie. Snøen som kom for noen uker siden er borte. Det er nok greiere å leve på livets skyggeside under slike forhold. Men likevel, hvor du enn snur deg i sentrum av byen så møter du de bedende øya. Fortsett å lese «Gullsesongen 2005: En eks-junkie og grinebiter krysser sine spor»

Odd – Vålerenga 2-2

Odd Stadion, 29.10.2005 18.00 – Tippeligaen 26. runde – 8734 tilskuere Gull, gull og atter gull. I en noenlunde velspilt fotballkamp jobber vi oss til poengdeling. Mye av takken for at vi ikke taper skal denne gangen gå til Grindheim og Berre. Men når det er sagt…Gull, gull og atter gull!

Odd Stadion, 29.10.2005 18.00 – Tippeligaen 26. runde – 8734 tilskuere
Gull, gull og atter gull. I en noenlunde velspilt fotballkamp jobber vi oss til poengdeling. Mye av takken for at vi ikke taper skal denne gangen gå til Grindheim og Berre. Men når det er sagt…Gull, gull og atter gull!
Fortsett å lese «Odd – Vålerenga 2-2»

Med mentale bilder mellom øra

Å vinne fotballkamper handler om motivasjon. Tro kan visstnok flytte fjell, fjorder og dalstrøka innafor. Det handler om å lage mentale bilder. Det vil si man må se for seg det som skal skje og agere slik at det som man har sett for seg at skal skje, det skjer.

Å vinne fotballkamper handler om motivasjon. Tro kan visstnok flytte fjell, fjorder og dalstrøka innafor. Det handler om å lage mentale bilder. Det vil si man må se for seg det som skal skje og agere slik at det som man har sett for seg at skal skje, det skjer. Fortsett å lese «Med mentale bilder mellom øra»