Stikkord: Tap

Dagboka torsdag 9. mai 2013

Dagboka i dag går i sin helhet til å disse(kere) gårsdagens innsats av Vålerenga. Er ikke sikkert du blir noe glad av å lese den, og vi forventer ingen likes. Men du må jo lissom lide deg gjennom for å bli ferdig med gårsdagen allikevel, eller hva?

Dagboka i dag går i sin helhet til å disse(kere) gårsdagens innsats av Vålerenga. Er ikke sikkert du blir noe glad av å lese den, og vi forventer ingen likes. Men du må jo lissom lide deg gjennom for å bli ferdig med gårsdagen allikevel, eller hva? Fortsett å lese «Dagboka torsdag 9. mai 2013»

Harald om livet på midterste hylle

Mange går på en sprekk eller to gjennom livet. Selv om de fleste av oss lever seg gjennom livet uten den helt store oppmerksomheten, skjer det jo iblant at det butter litt. Andre lever i begge ender av skalaen. De er på bånn det ene året. Det neste er de nære toppen. Og til slutt … Fortsett å lese «Harald om livet på midterste hylle»

Mange går på en sprekk eller to gjennom livet. Selv om de fleste av oss lever seg gjennom livet uten den helt store oppmerksomheten, skjer det jo iblant at det butter litt. Andre lever i begge ender av skalaen. De er på bånn det ene året. Det neste er de nære toppen. Og til slutt når de målet.

Jeg sitter på en benk i parken på Kiellands plass og lurer på hvorfor det gikk dritt mot LSK. Høsten er på vei, men tjue grader og sol gjør at pikene i parken fortsatt svinser rundt i korte skjørt og sko med høye hæler. Hvor ofte kan man ta seg et lite avbrekk fra dagens mas og kjas, sette seg ned ved et bord, spise en bedre lunsj og nyte livet? For min del er det sjelden. Mine kunder tror at jeg jobber døgnet rundt bare fordi jeg driver med data. Vel jeg har et liv jeg også, og akkurat nå så sitter jeg å diskuterer fotball med min etter hvert så gode venn Harald.

– Du veit når du har møtt din overmann, sier Harald etter noen minutters stillhet.

Det tar alltid litt tid før Harald starter å prate. Det er akkurat som om han bruker noen minutter på planlegge det han skal si.

– Du veit når du ikke kommer lenger med den gamle planen. Du må endre deg for å komme deg videre. Se på gutta der borte på Værestedet på Tranen. De kommer ikke videre, rett og slett fordi de ikke har noen plan for hvordan de skal greie det. Dagen handler om to ting: Penger og dop.

Harald peker mot gjengen som har okkupert hjørnet av Uelandsgate og Waldemar Thranesgate. Ikke akkurat mors beste barn, men hvem er nå egentlig det?

– Du veit at disse folka har gitt opp. De starta kanskje nede i fjerde eller femte divisjon, nå er de på bånn. Du kommer deg ikke på toppen når det kun er det neste skuddet med heroin som teller. Da blir du liggende der nede, og de fleste går under overflata og blir borte lenge før oppgjørets time egentlig skulle ha inntruffet.

Harald er i det mer gåtefulle hjørnet. Hva er det han egentlig vil fram til. Jeg lar være å spørre direkte, jeg lytter heller videre.

– Du veit at du har feila når resultatene uteblir. At du har satsa feil, og at det du skulle levere ble noe annet. Vi vår høyt oppe på Rådhusplassen i fjor. Vi skulle gjenta suksessen. Vi skulle befeste vår posisjon i toppen – se hvordan det har gått. Men vi kan jo for faen ikke legge oss ned og dø av den grunn. Det handler om å kjempe seg opp igjen. Livet som middelhavsfarer er like spennende som livet til en Oddsupporter. Det er greit å være med på leken, men når du er fornøyd med å havne på midten av tabellen hvert år så burde du sette deg ned og tenke over hva du driver med.

Harald blir som regel mer og mer intens, etter hvert som han vinkler sine resonnementer inn på fotball og Vålerenga. Ikke ulikt de fleste av oss som vier mye av livet til denne sporten og denne klubben.

– Du veit at du må ta rev i seila når gutta på laget er mer opptatte av frisyre, Playstation Singstar, Paraplydrinker og tattoveringer med navnet til dama og den nyfødte ungen. Petter Myhre er mannen for oss. Han er en jordnær og smart mann. Gir du folk som har begge beina godt planta på moder jord muligheten, så er du garantert suksess. Hvorfor? Jeg skal si deg hvorfor: En mann med et riktig selvbilde vil aldri sette seg selv foran laget. Han vil aldri bruke laget som en døråpner, han vil bruke laget til å bekrefte at han er rette mann for jobben. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Kjetil Rekdal hadde de samme egenskapene fram til fjorårets sesong. Etter det ble det mer og mer fokus på hva sjefen mente, hvem han var, hva han gjorde med livet sitt og alt den møkka som VG, Dagbladet og Se & Hør produserer. Jeg mener ikke at Rekdal oppsøkte dette sjøl, det kom som en konsekvens av resultatene i 2004-sesongen.

Harald begynner å komme til poenget. Kaffen er drukket opp, det ligger fire sneiper i askebegeret og han kikker oftere og oftere på klokka.

– Man skal ikke sole seg for lenge i sin egen suksess. Du skal være jordnær, du skal sette deg ærlige mål og du skal jobbe for å nå dem. Hadde Rekdal, Bohinen og de andre hatt litt baller så hadde de sagt at de skulle reise kjærringa og vise at vi ikke bare flaksa oss til et seriemesterskap i 2005. Vi skulle gått ut med målsettingen om å bli sereimestere igjen. Istedet ble det snakk om best mulig plassering i forhold til ressurser, skader og alt annet som ikke har noe med det vi skal være. Kongen på haugen.

Harald takker for praten, tusler bort til gjengen på hjørnet, plukker opp en rull med «høvdinger» fra lomma og begynner å dele dem ut…

Som vi alle vet så blir man til slutt dytta ned fra toppen. Om du er aldri så stor, aldri så breial og har alle midlene til å kjøpe deg et langt opphold på toppen: Før eller siden så kommer det en som er sterkere enn deg, som har litt mer guts, som tar fart og dytter deg ned.

Den nye kongen på haugen føler seg kanskje som en tøffing, men når de andre ser at gamlekongen faktisk ikke er like tøff som tidligere så kaster de seg inn i kampen.

I skolegården ble resultatet som regel møljeslagsmål med påfølgende blåveiser, neseblod og utslåtte tenner. Det ble melding med hjem og refs på rektors kontor. Men det var faen meg gøy. Kongen på min skole het Fred. Han hadde hår på balla i fjerde klasse, var to hoder større enn oss andre og sterk som en bjørn. Bart hadde han også.

Den kvalmende følelsen som kalles angst

Jeg er motløs, forbannet, sint, oppgitt, skuffa og til og med flau. Det blir ikke bedre av at familiens siste tilskudd vekket meg klokka seks i dag og har smilt siden. Skulle tro at hun syns at livet er en lek.

Jeg er motløs, forbannet, sint, oppgitt, skuffa og til og med flau. Det blir ikke bedre av at familiens siste tilskudd vekket meg klokka seks i dag og har smilt siden. Skulle tro at hun syns at livet er en lek. Fortsett å lese «Den kvalmende følelsen som kalles angst»

Witch Writing: Tap med stil?

Skrivekløe etter tap mot Lyn er smertefull skrivekløe. Det er best å få det overstått. God taper, jeg? Jeg er egentlig en ganske god taper. Det er fordi jeg hater alle bønda, og fordi jeg elsker Vålerenga. Det betyr ikke at jeg er glad når jeg taper, det betyr bare at jeg klarer å takle … Fortsett å lese «Witch Writing: Tap med stil?»

Skrivekløe etter tap mot Lyn er smertefull skrivekløe. Det er best å få det overstått.

God taper, jeg?
Jeg er egentlig en ganske god taper. Det er fordi jeg hater alle bønda, og fordi jeg elsker Vålerenga. Det betyr ikke at jeg er glad når jeg taper, det betyr bare at jeg klarer å takle tap godt. Men noen tap er verre enn andre. Og verst av alt er det å tape for Lyn.

Jeg hater å tape for et lag med ledertegneseriefigurer som Morgan, Henning og Atle. Å tape for spillere som er innleid, innkjøpt og innavla. Men verst av alt hater jeg mest å tape for et lag som ikke har fotballsupportere, bare unge jenter med store solbriller, pannebånd og tupert hår – for det er det som kult nå, (my) ass. Malt i ansiktet med ”Lyn” i svart tusj mens de prøver å dra ned stemmen i et mørkere leie der de møtte meg da jeg gikk av banen på Stortinget på vei til en kald pils før kampen. Og sang den ene sangen de har. Du vet hvilken. Man kan ikke si noe til dem, for da bare digger de oppmerksomheten (my) ass. Ignorer man de tror de at de er så sjef altså, og bare eier trikken – eh T-banen. Man kan i hvert fall ikke lappe til fjortissjenter. Selv ikke en liten ørefik er aktuell. Ikke engang et lite klyp eller «bø!». Dermed har man tapt her og – uten å ha hatt en reell sjanse til å vinne.

Taper man mot LSK eller Brann vil man kunne forholde seg til fotballsupportere som har fulgt sine klubber lenge og som man kan underlig nok respektere fordi de skjønner det hele. Hvordan det er å tape og hvordan det er å vinne. Taper man mot Lyn er det en gjeng ungdomskolestudenter som er der på akkurat den matchen, men ikke resten av sesongen. Det er som å tape for håndball-landslagets supportere – eller kjerringene i borettslaget på årsmøtet der de bestemmer at ”nei da, vi trenger ikke nye soilrør, dører eller verandaer i vårt borettslag”. Neimen, det er fordi dere ikke skjønner bruken av det.

Trøsten er en pølse
Etter tapet gjorde jeg som Vålerengas trofaste ofte gjør etter kamp. Vi trøster oss. Hvordan? Nei da, ikke alltid alkohol. Men mat. En ostepølse smaker nydelig etter tap for forbanna Lyn. Også lurer dere fortsatt hvorfor snittvekta til Vålerengasupportere ligger et lite knepp over befolkningen?

En heller dyster T-banetur hjem hadde jeg i mitt sinn lyst til å kanalisere energi til å rydde i kåken, ta en skikkelig tornadoryddings, lissom. Jeg hang opp noe klær til tørk før lufta gikk ut av meg. Jeg endte med en sigar og en whiskey på balkongen. Mer trøst. Det var i alle fall godt å puste inn lufta på østkanten. Det er hjem.

På TV sender TVN ”Ekte frustrerte fruer” eller noe sånt. Virkelighetens 40 år gamle damer som sier de ikke er desperate etter å score, men de er faktisk det. Akkurat som meg. ”Jeg vil ikke gå til sengs med dem om jeg ikke føler noe”, sier en av dem. Vel, jeg vil ikke la vær å se Vålerenga nettopp siden jeg føler noe. Vår kjærlighet dør aldri, selv om fru Vålerenga hadde en hodepine på størrelse med Ekeberghallen i dag.

Fremtiden kommer uansett
Dessverre er ikke utsikten noe fruktfat heller. Det er det kvisete trynet til han vittigper Ivers og det nye kjærlighetsbarnet hans: RBK. 1 poeng etter 3 kamper og Lille Iversen scorer sikkert. Mitt eneste håp om at vi ikke skal få en royal rompekjøring ligger i at RBK er stinne av så mye selvtillit at de kan snørre i barten når de møter et Vålerenga med ryggen mot veggen. Og kjære Kjetil, ikke si om Lyn som alle sier om oss. La oss la vær med sytingen over dem slik de syter over oss, la oss folde hender, la oss klappe skuldre. Også litt i hendene etterhvert?

Vel, nå får jeg i alle fall barbert hodet igjen. Fruen var heller ikke synlig bekymret da jeg sa at jeg ikke skulle shave pæra før Vålerenga tapte en seriekamp. Og det sa jeg på torsdag. Det var jo et skikkelig breialt veddemål.

Dagen derpå

Du tusler med bøyd hode i det du går inn på arbeidsplassen din dagen etter at Vålerenga har gått på et sviende nederlag. Det første som møter deg er en kollega som stikker hodet frem og sier «Vålerenga spilte dårlig i går». Du ser rødt. For hva er det med disse imbesille idiotene som ikke … Fortsett å lese «Dagen derpå»

Du tusler med bøyd hode i det du går inn på arbeidsplassen din dagen etter at Vålerenga har gått på et sviende nederlag. Det første som møter deg er en kollega som stikker hodet frem og sier «Vålerenga spilte dårlig i går». Du ser rødt.

For hva er det med disse imbesille idiotene som ikke vet at det å komme med en slik kommentar er å vri rundt kniven i hjertet ditt mens de pøser på med salt? Vet de ikke hvor mye Vålerengas resultater betyr for deg? Eller er det akkurat det de vet?

Som om ikke de «humoristiske» meldingene du fikk på mobilen din rett etter kampslutt var vonde nok.

Du spør sjefen din om du kan få komme sent på jobb på mandag fordi du skal reise ut til distriktet for å se Vålerenga spille en av de viktigste kampene i klubbens historie. Kanskje er det ikke slik, men det føles i hvert fall sånn. Vålerenga taper. Enten ved å spille møkk dårlig, eller ved at de får et baklengsmål rett før slutt – aller helst på overtid. Halve natta går før du kommer deg hjem. Du sover dårlig, og er ikke lysten på å stå opp når vekkeklokka ringer. Men du har ikke noe valg.

Du skyr øyekontakt med alle på bussen på vei til arbeidsplassen. Du er sliten, du er lei og du har vanskeligheter med å se noen som helst lyspunkter i tilværelsen i det vinteren nærmer seg med stormskritt. Du ber en stille bønn om at du får gå i fred på jobben, selv om du egentlig vet at så ikke er tilfelle.

Og så kommer kommentaren.

Hva gjør du? Klarer du å trekke pusten dypt og snu deg vekk, eller kommer det en kraftsalve uten sidestykke? Jeg skulle ønske jeg klarte å gå vekk. Etter bortetapet mot Brann i 2003 var det en kollega som kom med en noe uheldig kommentar til meg dagen etter på jobben. De prater visstnok om reaksjonen min der fortsatt.

Det åpenbare negative med å reagere på denne måten er at alle tror du er klin gæærn. Men det har sine fordeler også. For hvem tør vel irritere en gal person? I tiden etter utblåsningen så alle i bakken mandags morgen etter nok et Vålerenga-tap. Ingen sa noe til meg før jeg åpnet munnen først. Jeg fikk den freden jeg så lenge ønsket meg.

Men nå og da er det noen som ikke har fått med seg det faktum at jeg er en gal, gal person. Kommentarer som «dere fikk kjørt dere i går ja!» og «Hvorfor holder du egentlig med et så dårlig lag?» dukker stadig opp. Om ikke fra kollegaer så fra personer du har hatt en viss kontakt med tidligere.

For er det ikke pussig hvordan alle plutselig finner telefonnummeret i tiden etter et Vålerenga-tap? Personer du ikke har hørt fra på år og dag finner det plutselig for godt til å sende deg en melding eller en mail.

Jeg finner trøst i at majoriteten av de som kommer med slike kommentarer har et så trist liv at de må tråkke ned andre for å føle seg bedre selv. De lever et kjedelig A4-liv, og misunner deg egentlig følelsen av å ikke bare være i live – men å leve. Å ha et liv hvor man går fra ekstremt nedtur til ekstrem opptur på bare noen dager. De misunner deg over at du får oppleve ekstrem glede. For hvor mange av kollegaene dine kan si at de opplever dette?

De som kommer med slike kommentarer til deg fortjener å få en respons. Om du ikke kan skjelle dem ut, så kan selv et blikk drepe. For er du en av de som forsøker å le det hele vekk, vil de aldri gi slipp på deg. De vil fortsette med torturen sin så lenge dere deler arbeidsplass.

Etter kampen mot Start har jeg derfor et råd til dere: Ikke ta i mot piss fra folk rundt deg. Vis dem at du er stolt av å holde med Vålerenga, og spill på det faktum at folk flest tror vi er rabiate gærninger som plyndrer og voldtar når vi er på tur. Da vil de holde kjeft.