VPN innleder året med et forsinket referat fra en av fjorårets siste kamper. Det spesielle er at referatet er fra Juba i Sør-Sudan. Vår Afrika-korrespondent skal følge Vålerenga året rundt fra Sør-Sudan, noe som garantert fører til komplikasjoner større enn at Greverudbussen bryter sammen på vei til Ullevaal.
Da jeg oppdaget at Klanen ikke hadde ett eneste medlem bosatt i Afrika bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. Jeg rasket sammen både pakk og pikk, og flyttet til Juba i det Sørlige Sudan.
Fotballinteressen er upåklagelig i Afrika, så også i det sørlige Sudan. Stort sett heier man på afrikanske spillere i England. Arsenal og Chelsea er de største lagene her nede, men alt av fotball vekker interesse. Settes det på en kvalifiseringskamp til U-17 VM, samler det seg straks en liten gruppe menn (for her er det kun menn som ser på fotball) for å følge med. Ghanas seier i U-21 VM ble behørelig feiret, og utløste en voldsom stolthet over hele kontintentet.
Men hva hvis man ønsker å følge klubben i sitt hjerte? Og den tilfeldigvis er en middels god norsk klubb? Det er straks litt verre… Med tregt internett og stadige strømbrudd blir tilskueropplevelsen redusert til desperate trykk på oppdater-knappen på vg-live…
Kampdag med match kl 20. Det betyr kl 22 i Sudan. Forventningene og sitringa i kroppen er ikke helt ulikt hjemme. Vil vi satse på ungutta i denne kampen? Singh og Fellah har jo vært fenomenale i det siste. Men hva med Bojan? Da blir det jo ikke plass til ham… Ulike lagoppstillinger blir gjennomgått og diskutert. Vel diskutert er kanskje å skryte, for jeg kjenner ikke mange nordmenn her. Og det er ikke mange utlendinger som har evne eller lyst til å diskutere hvorvidt Moa bør få muligheten til å spille seg i form. Så det er unektelig noe ensomt over det å være vif-suppoerter i Juba…
Kamptidspunktet nærmer seg. Det har blitt bekmørkt ute, og litt regn gjør kvelden kjølig og behagelig. Men den gjør også reisen til internettforbindelse vanskligere. Huset mitt har svært begrenset strømtilgang og er uten internett. Det finnes ikke internettkafeer, så jeg må til et hotell for å få fulgt med. Jordveiene er redusert til elver av gjørme, men min relativt brunstige bil klarer brasene. Vel fremme slår jeg på PCen, kobler til nettet og starter min to timers date med vg.live. Så går strømmen, og nettet forsvinner.
Jeg bestiller en pils, og servitøren spør om jeg ønsker den kald. Om den skal være kald? Selvsagt skal den være kald! Hva er det for et spørsmål? Det viser seg at når regnet kommer, og gradestokken kryper under 30 grader, er det mange som foretrekker pilsen sin lunken. Av alle syke ting jeg har opplevd her, må dette være noe av det sykeste.
Etter 15 minutter hører vi lyden av et aggregat som starter. Strøm, og dermed internett, er ikke langt unna. Plustselig er ikke alle moskitoene like irriterende. Moroa kan begynne. Brann-Vif.
Fremdeles ingen mål, men brann har vært nærmest. Faen. De må ikke få det første målet! Ikke i Bergen. Ulidelig sakte dukker linjene opp på skjermen. Så, etter 33 minutter eksploderer det på Brann Stadion. Luton stupheader ballen i mål, kan jeg lese. Jeg slipper ut et lite jubelbrøl, og får en del undrende blikk fra de andre gjestene. Jeg peker på VIF-logoen på drakta, og får aksepterende nikk til svar. Jeg registrer at Bakke spiller grisete som vanlig. Jeg leser mellom linjene at han burde vært utvist for lengst. Helst før kampen startet.
Pause, og utrygg ledelse. Etter 15 lange minutter er vi i gang igjen. Etter 63 min skjer det som ikke skulle skje. Mål for Brann. ”Kunne se ut som offside” melder VG. Dommerjævel, melder jeg. Og av Vågan Moen. Mjøsas Becham like mye som Sollie er Telemarks John Travolta. Men vi er like langt. Minuttene går, og linjene tikker inn på skjermen. Kampen går mot slutten. Lite skjer. Febrilsk trykker jeg på ”oppdater”. Så, i det 89. minutt tikker det inn: 1-2. Bengt Sæternes. Vi har avgjort i sluttminuttene. Bengt har gjort bot for sin grusomme nedsabling av oss i 2007.
Kampen er slutt. Klokka nærmer seg midnatt, og det på tide å vende snuten hjemover. Sikkerhetsituasjonen i Juba har bedret seg, men det er alltid litt ubehagelige med fulle ungdommer i uniform og AK-47 langs veien. Men de enser ikke meg der jeg cruiser rolig mot senga.
Om 8 måneder skal det arrangeres VM i Afrika. Dette er en begivenhet hele kontinetet gleder seg til. ”Vi skal arrangere VM” kan man høre helt fra Dakar til Maputo. Så er det bare å krysse fingre og tær for at dette skal bli ett etterlengtet lyspunkt i en ellers krevende hverdag for store deler av afrikas befolkning.
Og hvis du som leser dette tilfeldigvis tar turen til Juba og du ser en hvit Hilux med Vif-klistremerke i bakruta, er det bare å stoppe for en prat om neste laguttak.
En kommentar til «På alle verdens kontinent…»