– For smal stall i VIF

VPN har per e-post spurt Davy Wathne om Vålerenga kommer til å lykkes i 2012, og TV2s sportsanker peker umiddelbart på at klubbens stall er for smal.

Det er ikke akkurat en hemmelighet at Davyen er lidenskapelig Brann-tilhenger. Da klubben kom til cupfinalen i 1988, måtte han gå fra Bergen til Oslo for å få med seg kampen. Det gjorde han fordi han i en kommentarartikkel i Bergens Tidende lovet å gå til Ullevaal dersom dette laget kom til cupfinalen. Men selv om han brenner spesielt for Brann, er han lidenskapelig opptatt av norsk fotball generelt, og heldigvis har han meninger.

– Hvilke muligheter har Martin og Vålerenga for å lykkes i 2012 hvis de også i år satser på å spille som «Norges Barcelona»?

– Sett utenfra og på femti mils avstand virker det som om Vålerenga har problemer med kontinuitet i spillerstallen. Hver sesong forsvinner nøkkel- og ressursspillere, og en blir sittende med en rykk-tilbake-til-start-følelse! Alarmerende blir dette først når unge spillere med en lysende fremtid også vil bort eller forsvinner.

– Hvorfor lykkes han/hvorfor lykkes han ikke?

– Sett utenfra virker stallen foruroligende smal. Det er spesielt ødeleggende eller problematisk når samhandlingssystemet det legges opp til er så pass avansert og krevende!

– Er det vanskeligere å vinne frem med denne ballinnehavende spillestilen i Norge enn andre steder på grunn av en rådende Drillo-filosofi, eller er det andre grunner til at Vålerenga ikke har lykkes over tid?

– Jeg tror den store gjennomteekken er hovedårsaken til at Vålerengas prestasjoner har svingt så voldsomt de siste sesongene og sannsynligvis vil fortsette å gjøre det.

– Hvilke spillere/spilletyper bør Vålerenga satse på for å lykkes med denne stilen?

– Det er vel nokså selvinnlysende at en så ambisiøs, variert og krevende spillestil fordrer avanserte individuelle ferdigheter og velutviklede samhandlingssystemer.

– Hånden på hjertet, hva er viktigst: Å vinne, eller å vinne med stil?

– For folk flest er resultatene altoverskyggende, selv om det i Bergen, Trondheim, Stavanger og Oslo nok eksisterer en slags forventning – eller kanskje et krav – om at triumfene skal feires med stil!