– Klubben må definere spillestilen

Vidar Davidsen synes det er bra at Martin Andresen søker inspirasjon hos de beste, men han etterlyser en spillestilsdebatt. – Klubben må definere sin egen spillestil, mener han.

Vidar Davidsen er en legende i Vålerenga-sammenheng. Seriemester med Vålerenga i 1981, 1983 og 1984, 46 A-landskamper for Norge, ekstrener blant annet for Vålerenga, Lyn og G19-landslaget, har vært på 15 studieturer i toppklubber i England, Frankrike, Sverige og Belgia og er i dag ekspertkommentator for Viasat 4 og Canal+. Det føles unødvendig å skrive at han har den høyeste trenerutdannelsen som finnes, men da bør det vel også nevnes at overvettes suksess som klubbtrener har han ikke hatt. Likevel trente han Vålerenga til cupgull i 1997.

Vi sendte han en e-post og ba han kommentere Ola Bernhus sin kommentar i Aftenposten. Utgangspunktet er altså at Bernhus mener det er «underliggende krefter i norsk fotball som arbeider imot Martin Andresen og den typen fotball han ønsker å få til på Valle». Så vi spurte:

Hva er din kommentar til Bernhus sine tanker? Hva kan det komme av at han og andre i norsk fotball mener dette? Hvordan vurderer du Martin Andresens «prosjekt» – er det vanskeligere å få til enn hva andre norske tippeligalag forsøker på?

– Riktignok er det mange lag og trenere som er influert av Drillo og gjennombruddshissig spillestil i Norge, men det er definitivt ikke noe entydig bilde. Drillo sier selv at det er svært få lag i Tippeligaen som praktiserer noe som ligner hans filosofi. Der er jeg enig med Drillo. Det samme skrev faktisk også Truls Dæhli som lederartikkel i VG her om dagen. Så jeg tror Bernhus ikke reflekterer et gjengs syn.

– RBK på sitt beste spilte gjennombruddshissig men på en helt annen måte enn Drillos klassiske. Branns seriemesterskap og Stabæks seriemesterskap var jo tuftet på mye mer ballbesittende spillestil enn det vi forbinder med Drillo… og heller ikke spesielt likt Barcelona selv om lagene vant med en litt upresis «ballbesittende-stil-betegnelse”. Så historikken avkrefter utsagnet til Bernhus.

Ingen motarbeider Martin

– Jeg tror definitivt IKKE det er noen underliggende krefter i norsk fotball som motarbeider hverken Martin eller andre treneres valg av spillestil. I min rolle som leder av Topptrenerkomiteen har jeg aldri opplevd at noen har motarbeidet eller rakket ned på andres valg av spillestil, men diskutert har det blitt med ulike synspunkter fra svært toneangivende trenere både fra landslag og toppklubber opp igjennom årene.

– At Martin søker impulser fra Barcelona og deres måte å trene, spille og utvikle talenter på, synes jeg bare er bra. Forutsatt at Martin innser at det nødvendigvis ligger noen begrensninger i forhold til de ferdighetene norske spillere jevnt over har med ball, og de de har i Barcelona.

– Så når Drillo (og sikkert Bernhus) sier at det er dumt å spille som Barcelona, så har de et lite poeng – for det er faktisk ingen andre som klarer det, ei heller i Spania, selv om flere prøver hardt. Det skyldes hovedsaklig at spillerne har ekstremferdigheter i forhold til ballkontroll og pasningssikkerhet kombinert med tempo i ballforflytning og enkeltspilleres bevegelseshurtighet. Pluss at halvparten av spillerne er egenutviklet i Barca og har fått stilen, bevegelsesmønstrene og mentaliteten inn med morsmelken av særdeles dyktige trenere fra lilleputt til seniorlag.

Ikke kopier 100 prosent

– DET betyr likevel ikke at det ikke er mye Vålerenga kan lære av metodikk i treningsarbeid og spillerutvikling i Barcelona i forhold til å utvikle en spillestil inspirert av «tici taca» spansk/barcelonsk opphav. Å søke inspirasjon fra de beste er bra når man vet hvordan man skal bruke det. Å prøve å kopiere 100 prosent kommer det sjeldent noe godt ut av!

– Det interessante i fotballhistorisk perspektiv er at Barcelonas spillestil har mye av sin inspirasjon fra Rinus Michels og Ajax storhetstid og senere personifisert gjennom Johan Cruyff som spiller og trener bl.a i Barcelona. Og til Ajax har mange norske trenere vært på uttallige studieturer – meg inkludert. Så det ligger ingen sensasjon eller nyhet i å hente inspirasjon fra Barcelona og lignende miljøer. Men avisoverskriftene blir jo bra!

-Det vi først og fremst mangler i Norge i forhold til impulshenting er en helhetlig og langsiktig strategi som er fastlagt i klubben, og ikke hos trenere/managere som kommer og går. Det vingles for mye fordi det sitter altfor liten fotballkompetanse/læringskompetanse i de fora som virkelig bestemmer i klubbene (også i Vålerenga – motsi meg om jeg tar feil).

Skifter ofte mening

– Derfor blir de (beslutningstagerne) pratet rundt og skifter ofte mening om stil og filosofi i takt med godt argumenterende trenerpersonligheter med god faglig ballast som de møter.

– Hvor ofte har vi ikke sett at lag skifter filosofi og spillestil i takt med lagets sportslige konjunkturer. Det har Vålerenga gjort også under Martins ledelse. Først ballbesittende, deretter kraftig inspirert av Drillo rett etter at Norge slo Tyskland borte i privatkamp, og nå er det Barcelona som gjelder. Det er bra å søke inspirasjon hos de beste, så der er Martin og Vålerenga på rett vei, MEN det viktigste for klubben Vålerenga er å definere sin EGEN spillestil. Hvordan skal VÅLERENGAs spillestil være uavhengig av hvem som til enhver tid er trener i klubben?

– Den debatten kan jeg ikke se har vært på agendaen i Vålerenga, eller har den det? Og i tilfelle av hvem? Hvem legger premissene for den diskusjonen? Hvem skal være med på diskusjonen? Hvordan og hva kvalifiserer til å være med på den diskusjonen?

– Dette mener jeg er noen av de virkelig viktige spørsmålene Vålerenga bør ta både i klubben og i Aksjeselskapet ….og ikke bare synse og mene fra ulike ståsteder i takt og utakt med klubbens sportslige konjunkturer. Det blir det lite kontinuitet ut av….og lite suksess.

– I forhold til Martins prosjekt, en «Barcelona light»-utgave, så mener jeg det hverken er vanskeligere eller lettere enn andre spillestilvalg. Det koker ned til hvordan spillerutvalget man rekrutterer/utvikler passer til spillestilen over tid og til evnen til å gjennomføre i praksis (trenerkompetanse + spillerdisiplin i gjennomføring) + rekruttering av ny trener når den tid kommer.

– Trenerkompetansen på gjennomføring av «Barca light» i Vålerenga, vet jeg for lite om ifht faglig og pedagogisk dyktighet på feltet/garderoben hos trenerne, så det kan jeg ikke mene noe om siden jeg ikke har sett de i aksjon på feltet.

Alle passer ikke inn

– Derimot synes jeg spillerstallen er ganske todelt ifht en  «Barca light» kravspesifikasjon på ferdigheter og på hva denne stilen krever. Noen spillere passer definitivt ikke inn, mens andre har gode forutsetninger til å være med på en norsk utgave av «Barca light». Det er spennende!

– Men, skal jeg være litt frekk og direkte, så er det noen spillerkjøp/resigneringer som er gjort som ikke henger på greip hvis målet for spillestil over litt tid har vært Barcelona….

– Fra mitt ståsted, og jeg tror klubbens, hadde det vært mye morsommere, mer spennende, mer nyttig å tatt denne diskusjonen i fht VÅLERENGAS SPILLESTIL etter at den er definert.

– Uansett.. jeg håper på et godt Vålerenga år, som alltid! Heia Enga!

PS: . Jeg glemte å nevne at en definisjon av Vålerengas identitet i forhold til spillestil også bør omfatte det menneskelige aspekt med holdninger og innstillinger hos spillere, trenere og ledere helt ned til minste miniputt. På det området er det faktisk mulig å bli bedre enn de aller rikeste klubbene – Barcelona inkludert, om man bestemmer seg for å sette det helhjertet på treningskartet i hverdagen.

Her også, tror jeg, Vålerenga har mye å trene på – i hvert fall sett fra utsiden !

VPN takker og bukker for dette fyldige innlegget.