Hvorfor Vålerenga?

2012-sesongen har på ingen måter fått en god start sportslig, og supportermessig har det heller ikke vært helt fulltreff. Blant annet har det vært flere hendelser med slossing på tribunen, voldsepisoder i umiddelbar nærhet av stadion, enten det er Vålerenga-kamp eller ikke, og nok en gang ulovlig pyroteknikk.

Klubbens nye sanksjonsreglement har tatt høyde for slike hendelser, og vi kan ikke annet enn å undres over hvorfor et slikt regelverk på død og liv skal utfordres. Nå er i og for seg ikke pyroteknikken nødvendigvis det største problemet her. Det skaper selvsagt en hel haug ekstraarbeid for administrasjonen på Valle. Verre er det at den grunnleggende tryggheten som alle skal føle på Vålerengakamp blir utfordret med voldsbruk.

Pyroteknikken som ble brukt mot Lyn ble riktignok gjennomført på en god måte. Det var på et begrenset område, ingenting ble kastet på banen og det hele så fra utsiden ut som et trygt og vel gjennomført stunt. Problemet med innblanding fra utenforstående som skapte store, interne kontroverser i Fredrikstad i 2011 ble også unngått.

Det alternative supportermiljøet har som kampsak én å få blusse som de selv ønsker. Dette er sikkert forståelig for enkelte om en følger tankegangen om at supportere skal være herre i eget hus, og at man selv skal få bestemme sine egne regler. Klanen og Vålerenga har de siste årene lagt ned en hel del innsats på dette området, og etter hvert fått til ganske kule, lovlige pyroteknikkarrangementer igjennom EngaTifo. Det er vel kanskje ikke akkurat det man ønsker, men det fremstår som en god mellomting i påvente av en friere ramme for sånne arrangementer.

En ting er supporteres ønske, en annen sak er Vålerengas frustrasjon. Ulovlig pyroteknikkbruk skaper en hel del ekstraarbeid for de ansatte. Arbeidstimer som kunne vært brukt til å øke Vålerengas oppslutning, må brukes på korrespondanse med NFF for å forklare seg. Etter hvert kommer det en bot i uant størrelsesorden som også må betales. Mange av blussforkjemperne argumenterer med at 50 000-100 000 kroner er lite for en ”bedrift” med 100 millioner i årlig omsetning. Da skiller man ikke mellom omsetning og overskudd og som kjent er ikke overskuddet til Vålerenga all verden å skrive hjem om. Dessuten snakker vi fortsatt om 50 000-100 000 kroner som kunne vært benyttet langt mer rasjonelt. Eksempelvis markedsføring av Vålerengas hjemmekamper.

Blussesagaen er neppe over etter dette. VPN erfarer at enkelte av de som stod bak pyroteknikken mot Lyn er identifisert, og vil ventelig få en erfaring med klubbens sanksjonsreglement som skisserer inntil 20 kampers utestengelse som reaksjon.

I slike situasjoner stilles ofte spørsmålet om hva som er en god supporter. Hva er egentlig en god Vålerengasupporter, og hva er en dårlig Vålerengasupporter? Her finnes det neppe noen fasitsvar, men en ting kan man regne for sikkert:

De som bruker Vålerenga som et virkemiddel for å kompensere for egen udugelighet i livet ellers, og dermed bruker supporterscenen som selvrealiseringsplattform, balanserer på en syltynn egg. Det er merkelig om man skal man være Vålerengasupporter for å oppnå noe for seg selv. Utgangspunktet må være at man er Vålerengasupporter fordi man er glad i klubben, og på en eller annen måte, i ett eller annet omfang, ønsker å bidra til å gjøre klubben sterkere, bedre og flinkere enn sine konkurrenter. Det kan heller ikke vær slik at selv om man er bidragsyter, organisert eller uorganisert, kan oppføre seg akkurat slik en selv finner for godt. ”Jammen, bidrar jo til liv på tribuna” er rett og slett ingen grunn for å være generell drittsekk ellers.

Dette er det flere hundre måter å støtte opp om klubben på. Klanens tifogruppe bruker eksempelvis masser av tid på sying og bannermaling. Klanens medlemsservice bruker masse tid på å trykke på datamaskiner slik at folk får sine medlemskort og Klansrop i posten. Busseierne bruker timesvis hver uke på vasking, vedlikehold og organisering for å frakte supportere til og fra kamp, og gi dem en god opplevelse. VPN, og andre, sitter på internett og skriver. Noen bidrar mer enn andre, og enkelte
bidrar i voldsom grad. Andre bidrar ved å stille opp på kamper flere ganger per uke, for å støtte laget sitt. Ingen er i denne sammenhengen bedre enn noen andre, men mange maur lager til slutt en stor maurtue.

Det ser ut for at enkelte maur i maurtua etter hvert begynner og ta seg litt for godt til rette. Enkelte maur i tua har også tydeligvis ett behov for å bestemme over hva de andre maurene gjør, tenker og mener, oppfører seg rett og slett som dronninger. Om ikke andre innretter seg etter disse dronningene blir fort moteordet flass trukket frem. Å kaste stein i glasshus er en dårlig plan, og mange av de som oftest slenger rundt seg med dette moteordet, er nettopp flass for klubben vår.

Supporterne er viktige, absolutt. Men det er aldri viktigere enn det som foregår på banen. Det er jo akkurat dette som forener alle de forskjellige menneskene på tribunen vår, og som gir oss ett fellesskap. De kreftene som så helt tydelig setter seg over dette fellesskapet, og de interne spillereglene som ligger fast, er en belastning på fellesskapet.

Heldigvis har klubben ett sanksjonsreglement som effektivt kan fjerne disse elementene. Som Vålerengasupporter plikter man å være en ressurs for klubben, men ikke noe om omfanget hver enkelt skal være det. Å være en belastning for klubbens omdømme er rett og slett ikke forenelig med å kalle seg VIF-supporter. Slossing med egne medsupportere, slå ned uskyldig forbipasserende utenfor stadion, eller på andre måter gi pressetrollet mat til å rakke ned på livets store kjærlighet er
ikke noe annet enn å være en skam for Vålerenga.