Skeids keeper i full strekk. Det ser ut som om han har ballen i klypene, men den smatt under ham og inn i nettet. Enga på topp! (Foto: Terje Anthonsen, VG)

 

11 minutter gjenstod av oppgjøret på Bislett da Per Knutsen skjøt ballen mellom hendene på Skeids reservekeeper Bjørn Kristiansen, og i nettet.

Kvelden før tok bånnlaget Frigg sine første poeng med straffespark og 1-0 over Lyn i rundens andre elendige by-derby.

Det var Per Knutsen og Einar Bruno Larsen som trakk opp angrepet som resulterte i scoring. På bildet over skimter vi Per Knutsen helt til høyre.

VG syntes det var helt utrolig at denne forestillingen skulle bli så svak, og utrolig var det også at et lag kan gå til topps i norsk toppserie med slikt spill som VIF presterte.

Skeid var best i alt unntatt å score.

Nesten 15 000 tilskuere kranset Bislett. – Hvor lenge vil de fortsatt komme tilbake og tilbake?, spurte VGs fotballsynser Gunnar Kroge, og konkluderte med at nivået i dagens norske seriefotball var uhyggelig svakt og fortsatte analysen slik:

Hva er årsaken?
Man kan spørre seg selv hva årsaken kan være til at spillet blir til de grader dårlig. Foran hver sesong heter det at aldri har man trent så mye, aldri har vi stått bedre rustet, og sa videre. Men spillet, spillet hvor blir nå det av? Vi har en mistanke om at det blir borte i svært meget taktikk og tavlebruk. Ikke en eneste spiller går på banen uten å ha en spesialoppgave og han konsentrerer seg så kolossalt om denne oppgave at han glemmer å spille fotball

Ingen improvisajon
Dagens fotball har ikke plass for improvisasjon og fantasi. Forsvaret bare «mæler » ballen vekk, og løperne har som regel helt og fullstendig punkt-markering. Og så gode er ikke norske fotball-angripere at de klarer å mestre en tett markering.

En annen ting er at dagens norske fotball omtrent ikke har en eneste god vingløper. Det finnes ikke på landslaget, det finnes ikke på klubblagene. På Bislett i går fikk de fire vingløperne fullstendig bunnkarakterer på VG spillerbørs og slik er det i de aller fleste kampene.

Vel er banen på Bislett trang men den blir ikke bedre ved at alt mulig skal presses fram i senter. Hvor er det vingene som går til dødlinjen og legger inn farlige pasninger?
….

Så noen ord til slutt om Bislett. Denne banen må det snart gjøres noe med. Matten er hard som betong og meget vanskelig å mestre. Vi tror at det må gjøres noe drastisk. Idrettsvesenet må få tid til i ta seg av den helt fra grunnen av. Is og sand gjør det nesten håpløst for dem i øyeblikket å presentere en god gressbane. Men det burde de fire Oslo-lagene ha krav på med de summene som innbetales i baneleie.

Resultater og tilskuertall: Viking-Steinkjer 2-0 (8.035), Sarpsborg-Odd 3-0 (2.237), Sandefjord-Fredrikstad 0-6 (2.500), Frigg-Lyn 1-0 (6.660), VIF-Skeid 1-0 (14.580)

Bislett 1965

Saklig publikum
1965 startet med at Per Ivar Moe ble den første norske verdens-mesteren i hurtigløp på skøyter på Bislett etter fallseier over storfavoritten Edvard Matusevitsj fra Sovjet.

Aftenutgaven av Aftenposten fabulerte om tilskuertall rundt tredve tusen, morgenutgaven var mer nøktern og presiserte at hver kvadratcentimeter var fylt.

Vi stoler heller på VPNs alltid tilstedeværende tribunesliter i Nordre Sving som telte et par og tjue tusen såkalt saklige skøytegærninger hver dag denne helga midt i februar.

• Ron Clarke ble førstemann som løp mila under 28 minutter da han knuste sin egen verdensrekord med over halvminuttet og løp inn til legendariske 27.39.4 foran 17.500 tilskuere i fellesferien.
• 17 tusen var det også som så Lyn-Vålerenga, men gutta våre spilte bare fire kamper på Bislett som ble sett av over ti tusen folk. Hverdagen på Bislett i 1965 var et gjennomsnitt på 7.148 tilskuere i følge Jarle Teigøys VIF-statistikk
• Men ingenting kan måle seg med krig og fred og sånt. Årsbeste ble satt under fredsjubileet i mai da 25 tusen kranset den støvete koksgrusen og aldrende gutter fra skauen og Norges frigjøringshær trampa ned restene av slitte grasstrå på den humpete Bislett-matta.

Med andre ord: Oslofolket var – da som nå – merkelig nok opptatt av helt andre ting enn fotball.

Til gjengjeld fikk de som var det kjempeuttelling. Førti prosent av lagene i første divisjon hørte hjemme på Bislett. Oslo på topp. Vålerenga foran Lyn i serien, Skeid og Frigg i cupfinalen, Brann og Lillestrøm i andre og Rosenborg nesten ikke født.

By og land – hand i hand. Oslofolk støtter bønda
Det var ikke bare Vålerenga, Skeid og Frigg som leide kommunegrå Bislett som hjemmebane; også Lyn foretrakk som oftest Bislett framfor Ullevål. På den annen side måtte de tre andre i ny og ne ta til takke med Ullevål når det var fullt på Bislett (nei, ikke fullt på tribunen, men i garderoben)

Kampdagene var fredag, søndag, mandag, tirsdag eller onsdag, og en sjelden gang torsdag. Dagens kravstore publikum rister på huet og lurer på åssen vi klarte å holde greie på når vi skulle på kamp, forutsigbarhet og sånt. Men det var jo den minste kunst i verden å huske, det var kamp hver dag, ja bortsett fra de fleste torsdagene, da.

Vi så alt. Ikke bare Vålerenga. Supporterkulturen hadde ikke innhentet oss. Supporter var et fremmedord, vi bare støttet alt. Først og fremst holdt vi med Vålerenga, men de gangene Vålerenga ikke spilte støttet vi motstanderne. Ikke visste vi at det var bønder, men det viktigste var at de slo by-rivalene. Lars Saabye Christensen hadde det sikkert på tilsvarende måte selv om utgangspunktet hans var Frigg. Og sånn var det med Skeid og Lyn også. De som holdt med bortelaget var alltid i flertall.

For et paradoks. Lagene fra Oslo dominerte norsk fotball, men på tribunen var de alltid i mindretall.

Dag Solstad, innflytter fra Sandefjord, sier det sånn i sitt selvbiografiske kapittel i boka Folkets stadion – Bislett (2005) :

… Det betød igjen at jeg ofte nøt fotballkamper på Bislett i den unaturlige attityde som nøytral tilskuer, eller at jeg simpelthen heia på det andre laget. Særlig hvis ddet kommer fra mindre steder, er nederlagsdømt, og mot alle odds har spilt seg opp i vår fornemste serie. Slik sett ligner jeg på de fleste fotballinteresserte innflyttere til Oslo, vi makter ikke å identifisere oss med et Oslo-lag fordi vår identitet er bundet til fotballaget i vår hjemby, bare nå og da til det laget som står oppstilt på den andre banehalvdelen.

Man kan bo en menneskealder i Oslo, fotballidentiten er alltid et annet sted

Aner vi hvorfor det er så vanskelig å fylle tribunene i Oslo?

Leikegrind?
Det var mye rart på Bislett i ’65, men begrepet leikegrinda kjente ikke vår mann i Nordre Sving noe til. Han irriterer seg glugg i hjæl over historieløst surr med fakta som for eksempel dette: Bohemene spilte i leikegrinda. Leikegrinda blei ikke snekra før bohemene forlengst hadde skrudd av knottene og det neste mesterlaget til Vålerenga herja og hadde Bislett helt for seg sjæl på åttitallet.

Neste kamp: Frigg-VIF 1. juni

Les også:
Uavgjort mot et kommende spøkelse  Lyn-VIF 2-2 1965
Vålerengen holder fortsatt stilen   Sandefjord-VIF 0-2 1965
Fire piler i  hjertet – Viking ned i andre?  VIF-Viking  4-0 1965
Vålerengen 25. april 1965  Fredrikstad-VIF 2-2 1965