Østfold er et fylke fylt til randen med bønder med mindreverdighetskomplekser. Det stedet som sliter med de største minderverdighetskompleksene er Sarpsborg. Vi forstår dette godt. Halden har “Allsang på grensen”, og Fredrikstad har rikingen Lars Ole Johansen. Sarpsborg er derimot stuck med troikaen: Morgan Andersen og duen Lisbeth og Nancy fra Charterfeber. Det er ikke rart de skammer seg.
Det fine med at vi lever i et åpent og inkluderende samfunn er at det er plass til alle. Det spiller ingen rolle hvor lite utdanning, hvor mange unger du har utenfor ekteskap eller om “Allsang på grensen” med Kathrine Moholdt og Ari Behn lokker frem mindreverdighetskomplekset i deg. Sånn er det egentlig for særpinger også. Det er plass til dem. De er jo tross alt kvotert inn i dette landet på bekostning av Jemtland og Herjedalen. Riktignok tapte vi Jemtland og Herjedalen til Karl den XII og fikk Østfold i retur i et pokerlag for mange år siden, men vi ser stort på det. Vi må bare forholde oss til at Sarpsborg er her.
Det østfoldske kjøkken – en reise i transfett og smult
Noen steder bor det folk som er skikket til å styre landet. Andre steder bor det folk som duger til å fore opp slekta på smult. Sarpsborg er et slikt sted. Ingen kan skrapmat som østlandets rasstapp og buffersone mot Sverige. De har lagt sine klamme pølsefingre på dette matsegmentet og den smultelskende lokalbefolkningen elsker det. Selve rosinen i chiliostepølsa med baconsnurr, rekesalat, agurkmix og sprøstekt løk, er Foyns Spiseria. En ekte feinschmekker vil si seg enig i påstanden om at Spiserian var best da den lå i et skur under Sannesundsbrua. Etter at den flyttet opp i svevestøvet fra E6 og ble en del av Kysten Rundt er ikke menyen like tilpasset den kresne østfoldske gane. Maten er ikke så feit og salt lenger. De bruker følgelig lengre tid på å spise på seg hjerteinfarkt. Dette er skandale. Vi snakker tross alt om et sted der folk, istedet for å sette seg langsiktige mål, jobbe målrettet mot dem for så stolt bære fruktene av egen innsats, setter seg i sofaen og spiser ostedudler mens verden, tiden og livet suser forbi. Livet består av å sende meldekort og vente på anledninger til å feire trygdeutbetalingene med skrapmat. Det er ikke for ingenting at den 20. i hver måned er blitt en lokal flaggdag.
Og om ikke helseplagene fra skrapmat, billig alkohol og rulletobakk er nok, så arrangerer det lokale helsevesenet og næringslivet dugnader for å få smultfolket raskest mulig under torva. Det finnes ikke et sykehus i Norge som i samme utstrekning som Sykehuset i Østfold har spesialisert seg på feildiagnostisering med påfølgende feilbehandling. Og ikke nok med det (Ja, vi veit…det høres nesten ut som om vi prøver å selge inn Sarpsborg og Østfold tv-shopstyle, men vi prøver bare å gi et nøytralt bilde av enfoldigheta), det sikreste vårtegnet i Norge er når det lokale næringslivet prøver å ta livet av sine naboer gjennom å dyrke frem store utbrudd av legionella i kjøletårna sine. Så…dersom du er i Sarpsborg og blir smitta med legionella, vil du bli du kjørt til Sykehuset i Østfold der du gipses for bruddskader i lysken. Det er med andre ord lavere odds for at du dør nedgipsa av legionellesmitte enn at smultspillerne i Sparta vinner noe annet enn premier i loddsalget.
Hockeytown – Fra Detroit til Bohemen
Sarpsborg er for folk flest kjent som “Husklynga ved fossen”. Særpingene selv kaller husklynga for Hocketown. Dette må være det mest groteske eksempelet på kollektiv mangel på selvinnsikt siden Shatoo ga ut låta “Santorini” og trodde de skulle bli verdenstjerner. Vi veit alle åssen det gikk. Det gikk i dass. Det samme skjedde med Hocketown prosjektet til husklynga. Det endte sine dager der det hører hjemme – i pisserenna på Bohemen.
Den sosialistiske eliteklubben
Før hockeytown ble marinert i urin var Sparta en klubb som var medlem av Arbeidernes Idrettsforening. Der skulle de ikke dyrke vinnermentalitet og konkurranseinstinkt, men heller satse på sosiale studiesirkler om sosialismen og sosiale happenings som loddsalg. Unnlating av å bygge vinnermentalitet og konkurranseinstinkt er noe den “moderne” østfolding har tatt med seg. Det er derfor Sparta vinner edelt metall like ofte i hockey som Lyn gjør i fotball.
Som den gode AIF-klubben de er har de fremdeles den røde stjernelogoen samtidig som de har tatt navnet etter et krigersk elitesamfunn fra antikkens Hellas der konkurranse og vinnermentalitet var essensielt for overlevelse i det ekstreme sorteringssamfunnet. De ekte spartanerne må spinne i sine krigergraver når de ser hva som har skjedd med Sparta. En bøling med trygda osteduddelspisende loddselgere, som bevæpner seg med en dobbel pommes frites med mos og majones, prøver å sole seg i glansen fra deres engang så stolte samfunn. Dessverre for Sparta så er det ikke solfaktor i frityrolje.
Pommes fritens høye beskytter er Spartas keeper Tommy Johansen. Etter han flyttet til Sarpsborg har han vokst seg inn i drakta og blitt i ett med den. Han er derfor den eneste keeperen som spiller uten beskyttelse på overkroppen. Som maske bruker han tre lag med papptallerken som han hver dag tar med seg til Sparta Amfi fra sin daglige frokost på Foyns Spiseria. Tommy Johansen er unik som idrettsutøver. Det er utrolig at han slipper inn så mange mål med tanke på at han dekker en større flate enn det som faktisk er målets større.
Med fare for å sitere Kukkens Far; Kaaaaaamp!
Møt opp og se Vålerenga sende Sparta tilbake til uløkka de kaller et hjemsted. Innerst inne vet vi at de også ønsker vålerengaseier. Da har de nok en anledning til å trøstespise. Det er bare to dager siden trygda kom så vi regner med at kremmera i kioskene på Jordal har dobla bemanninga si i kveld. Selv står vi utenfor bortesupporterinngangen i pausene for å selge frityrstekte pølser. Vi satser på et markant tilskudd til julebordkassa. For som de sier nede i Sarpsborg: «Det er først når du svetter hamburgerdressing at livet begynner.»