Skrev et innlegg om det der før jul. Men jeg kan godt gjenta det.
Når Espeseth og Deila kom inn i 2017 så skulle det "bygges klubb". Etter en litt mislykket 2017-sesong, som endte med en 8.plass så ble det investert hardt. Vi skulle blant annet bli best i Norden på spillerlogistikk. Og vi investerte dyrt i spillere som Sam Johnson, Adekugbe, Carvallho, og andre. Det ga ikke særlig framgang, men det gikk med store underskudd. 30 millioner i minus.
Det ble gjort noen grep i 2019, dyre spillere som Sam Johnson ble erstattet med billigere spillere som bl.a. Matti. Og anført av en frisk Ejuke så går det faktisk veldig bra. Vålerenga er rundt toppen av tabellen hele våren og sommeren 2019 og holder 4.plassen på tabellen.
Så kommer det symbolske vendepunktet. I siste kamp før ferien smadrer Vålerenga Bodø/Glimt 6-0 på hjemmebane. Men så selger vi Ejuke og erstatter han med Camara. Og vi vinner ikke en seriekamp før vi slår Brann 1-0 hjemme i november. Bodø/Glimt beholder sine, reiser seg fra smellen og tar sølv det året.
Nå forventer jo alle at dette var spikern i kista for det som ble kalt Team Drammen. Men neida, vi gir både Espeseth og Deila nye kontrakter etter sesongen.
Gutta har gått ned i lønn. Nå skal det ikke lenger være høy sigarføring. Nå er tonen i stedet at vi skal være et Oslolag i utfordrerposisjon, kontinuitet er nøkkelordet og Deila stiller seg som garantist for denne strategien. Men den garantien varer kortere enn på en middels bruktbil. Til tross for alt pratet om hvor mye han gledet seg til å jobbe med unggutta så sitter han på flyet til New York ikke så lenge etter.
Inn kommer Fagermo som nå skal videreføre denne strategien. Og denne ansettelsen er viktig. For Fagermo blir ansatt på å gjennomføre den strategien om å satse ung. Som ikke egentlig var en strategi i det hele tatt, men mer en nødløsning for å sørge for at Trøim slapp å pøse på med ytterligere millioner etter et par år med store underskudd.
Vi kvitter oss med en del spillere og henter bare billige Benjanmin Stokke og Oldrup Jensen før coronaen kommer. Og i en veldig spesiell sesong så ender vi likevel på en 3.plass.
Riktig nok tror vi at vi er det unge Oslolaget som det ble snakket om før sesongen. Og 3.plassen blir tatt til inntekt for at strategien fungerer. Men realiteten er at de som drar lasset er mer rutinerte spillere som JTN, Matti, Lekven, Shala osv. Og senere også Kjartansson. Ikke er de spesielt unge og ikke er de fra Oslo.
Men Espeseth har sett at han kan selge spillere som Ejuke og tror at spillersalg er løsningen på problemet med de store underskuddene. Fagermo føler seg fortsatt bundet av sitt løfte om å satse ungt. Men den gode 2020-sesongen gjør jo at også det sportslige ambisjonsnivået må heves. Nå skal vi ikke lenger være et ungt Oslolag i utfordrerposisjon, vi skal være et ungt Oslolag i medaljekamp.
Vi skal med andre ord fortsette å satse ung, enda yngre enn det vi hadde når vi tok bronse i 2020. Disse spillerne skal vi så selge, for det må vi gjøre for å ha økonomi. Og på toppen av det igjen så skal vi være fullt ut konkurransedyktige på sport. Vi satser ensidig på et akademi, som vi mener skal dekke alle disse behovene. Og i klubbens plan for 2022-2025 er ikke ordet spillerlogistikk engang nevnt, til tross for at vi har et skyhøyt ambisjonsnivå som det ikke er realistisk at kan gjennomføres kun med påfyll fra egen ungdomsavdeling.
Og det er her det for meg blir sånn at ingen tør å si at keiseren ikke har klær på. Finansmannen Trøim har ikke fotballkompetanse og tid nok til å se at dette er en umulig oppgave. Styret i fotballklubben virker det på meg som ikke ønsker å overprøve egen trener på fotballfaglige spørsmål. Fagermo fortsetter å være trofast mot det han ble ansatt for å gjøre. Og daglig leder Espeseth er fornøyd når han slipper å levere underskudd til Trøim. Alle gjør bare det noen andre har bedt dem om, ingen stiller egentlig noen spørsmål. Og omgivelsene, de som interesserer seg for klubben, aksepterer også at dette er en strategi og tror på den, på lik linje som de ville trodd på og stilt seg bak absolutt alle andre strategier de hadde blitt presentert.
Dette er en ganske kjent tankefeil, som kalles lydighet. Folk tror på det de oppfatter som fagpersoner og på folk med fine titler. Til tross for at ingen egentlig har formulert denne strategien, eller kan vise til et eneste eksempel på en klubb som har lyktes med noe liknende, så er det likevel den vi følger. Det startet bare med en nødløsning for 2020, som ble til en nærmest religøs tro på at akademiet vårt var svaret på alle spørsmål. Til slutt solgte vi så mange spillere derfra at vi rykket ned i stedet.
De som burde grepet inn i denne galskapen her er jo styret i fotballklubben. Men de evnet ikke å se det. Tuva uttalte jo flere ganger at det viktigste Vålerenga drev med var å utvikle spillere. Så de trodde vel på det de også. Det er egentlig bare det sportslige de har 100% av ansvaret for, men den oppgaven var for stor for dem. Og nå er det åpenbart at en gammel kringkastingssjef skal ta ansvaret her i stedet.
Så det neste styret har store oppgaver foran seg. Pr i dag er vi i OBOS. Vi kan satse tilnærmet som en eliteserieklubb i et år, siden vi har solgt unna en del. Men blir det ikke opprykk på første forsøk så tror jeg det fort kan være krise. Trekker Trøim seg ut og vi ikke rykker opp må vi kutte 20-30 millioner på driften av klubben.
Når Espeseth og Deila kom inn i 2017 så skulle det "bygges klubb". Etter en litt mislykket 2017-sesong, som endte med en 8.plass så ble det investert hardt. Vi skulle blant annet bli best i Norden på spillerlogistikk. Og vi investerte dyrt i spillere som Sam Johnson, Adekugbe, Carvallho, og andre. Det ga ikke særlig framgang, men det gikk med store underskudd. 30 millioner i minus.
Det ble gjort noen grep i 2019, dyre spillere som Sam Johnson ble erstattet med billigere spillere som bl.a. Matti. Og anført av en frisk Ejuke så går det faktisk veldig bra. Vålerenga er rundt toppen av tabellen hele våren og sommeren 2019 og holder 4.plassen på tabellen.
Så kommer det symbolske vendepunktet. I siste kamp før ferien smadrer Vålerenga Bodø/Glimt 6-0 på hjemmebane. Men så selger vi Ejuke og erstatter han med Camara. Og vi vinner ikke en seriekamp før vi slår Brann 1-0 hjemme i november. Bodø/Glimt beholder sine, reiser seg fra smellen og tar sølv det året.
Nå forventer jo alle at dette var spikern i kista for det som ble kalt Team Drammen. Men neida, vi gir både Espeseth og Deila nye kontrakter etter sesongen.
Gutta har gått ned i lønn. Nå skal det ikke lenger være høy sigarføring. Nå er tonen i stedet at vi skal være et Oslolag i utfordrerposisjon, kontinuitet er nøkkelordet og Deila stiller seg som garantist for denne strategien. Men den garantien varer kortere enn på en middels bruktbil. Til tross for alt pratet om hvor mye han gledet seg til å jobbe med unggutta så sitter han på flyet til New York ikke så lenge etter.
Inn kommer Fagermo som nå skal videreføre denne strategien. Og denne ansettelsen er viktig. For Fagermo blir ansatt på å gjennomføre den strategien om å satse ung. Som ikke egentlig var en strategi i det hele tatt, men mer en nødløsning for å sørge for at Trøim slapp å pøse på med ytterligere millioner etter et par år med store underskudd.
Vi kvitter oss med en del spillere og henter bare billige Benjanmin Stokke og Oldrup Jensen før coronaen kommer. Og i en veldig spesiell sesong så ender vi likevel på en 3.plass.
Riktig nok tror vi at vi er det unge Oslolaget som det ble snakket om før sesongen. Og 3.plassen blir tatt til inntekt for at strategien fungerer. Men realiteten er at de som drar lasset er mer rutinerte spillere som JTN, Matti, Lekven, Shala osv. Og senere også Kjartansson. Ikke er de spesielt unge og ikke er de fra Oslo.
Men Espeseth har sett at han kan selge spillere som Ejuke og tror at spillersalg er løsningen på problemet med de store underskuddene. Fagermo føler seg fortsatt bundet av sitt løfte om å satse ungt. Men den gode 2020-sesongen gjør jo at også det sportslige ambisjonsnivået må heves. Nå skal vi ikke lenger være et ungt Oslolag i utfordrerposisjon, vi skal være et ungt Oslolag i medaljekamp.
Vi skal med andre ord fortsette å satse ung, enda yngre enn det vi hadde når vi tok bronse i 2020. Disse spillerne skal vi så selge, for det må vi gjøre for å ha økonomi. Og på toppen av det igjen så skal vi være fullt ut konkurransedyktige på sport. Vi satser ensidig på et akademi, som vi mener skal dekke alle disse behovene. Og i klubbens plan for 2022-2025 er ikke ordet spillerlogistikk engang nevnt, til tross for at vi har et skyhøyt ambisjonsnivå som det ikke er realistisk at kan gjennomføres kun med påfyll fra egen ungdomsavdeling.
Og det er her det for meg blir sånn at ingen tør å si at keiseren ikke har klær på. Finansmannen Trøim har ikke fotballkompetanse og tid nok til å se at dette er en umulig oppgave. Styret i fotballklubben virker det på meg som ikke ønsker å overprøve egen trener på fotballfaglige spørsmål. Fagermo fortsetter å være trofast mot det han ble ansatt for å gjøre. Og daglig leder Espeseth er fornøyd når han slipper å levere underskudd til Trøim. Alle gjør bare det noen andre har bedt dem om, ingen stiller egentlig noen spørsmål. Og omgivelsene, de som interesserer seg for klubben, aksepterer også at dette er en strategi og tror på den, på lik linje som de ville trodd på og stilt seg bak absolutt alle andre strategier de hadde blitt presentert.
Dette er en ganske kjent tankefeil, som kalles lydighet. Folk tror på det de oppfatter som fagpersoner og på folk med fine titler. Til tross for at ingen egentlig har formulert denne strategien, eller kan vise til et eneste eksempel på en klubb som har lyktes med noe liknende, så er det likevel den vi følger. Det startet bare med en nødløsning for 2020, som ble til en nærmest religøs tro på at akademiet vårt var svaret på alle spørsmål. Til slutt solgte vi så mange spillere derfra at vi rykket ned i stedet.
De som burde grepet inn i denne galskapen her er jo styret i fotballklubben. Men de evnet ikke å se det. Tuva uttalte jo flere ganger at det viktigste Vålerenga drev med var å utvikle spillere. Så de trodde vel på det de også. Det er egentlig bare det sportslige de har 100% av ansvaret for, men den oppgaven var for stor for dem. Og nå er det åpenbart at en gammel kringkastingssjef skal ta ansvaret her i stedet.
Så det neste styret har store oppgaver foran seg. Pr i dag er vi i OBOS. Vi kan satse tilnærmet som en eliteserieklubb i et år, siden vi har solgt unna en del. Men blir det ikke opprykk på første forsøk så tror jeg det fort kan være krise. Trekker Trøim seg ut og vi ikke rykker opp må vi kutte 20-30 millioner på driften av klubben.
